«Kommunen skal ikke drive med underholdning,» sa Carl I. Hagen i bystyresalen. Dette sa han for å begrunne salg av Oslo kino. Jeg skal være enig i at jeg går ofte på kino for å bli underholdt, men ikke bare derfor. Filmens kunstneriske uttrykksform og dens estetiske kvaliteter utvider vår horisont, gjør oss mindre overfladiske, til reflekterende og berikede mennesker. Det hender at jeg ser på film av denne grunn også.
Kulturbyråden argumenterer langt mer seriøst for kinosalget. Et av hans argumenter er: «Et bedre skoletilbud og framveksten av informasjonssamfunnet gjør at kinoenes folkeopplysnings- og informasjonsfunksjoner er betydelig redusert.» Hva med all kunnskapen filmen gir oss om menneskers psykologi og natur, om å elske, å krige, om ulike samfunn, kulturer og subkulturer? Vi går kanskje ikke på kino for å lære noe, men akkurat som med andre kunstformer, blir vi bedre mennesker av å se på film: vi får selvinnsikt og refleksjonsevnen vår utvikles.
Hvorfor skal kommunen avvikle en snart 90-års eierskap til denne kulturformen? Som alle andre kulturtilbud, skal kommunens primære oppgave være å formidle kultur til alle byens innbyggere med best mulig kvalitet, til minst mulig penger og nærmest mulig til folket. Oslo kino fyller disse funksjonene utmerket: den har jevnt god kvalitet i filmene, den tilbyr film til et bredt publikum, billettprisene er fortsatt spiselige og den har mange filialer rundt omkring i byen.
Ingen av de begrunnelsene byråden kommer med holder: At Oslo Kinos monopol er brutt, er ikke noe grunn i seg selv til at kommunen ikke skal være med lenger. Oslo Kino eier en fjerdedel av markedet i Norge og sånn sett er den fortsatt den største filmaktoren i Norge. «Kinos informasjonsfunksjoner er redusert,» påstår byråden. Det kan stemme, men dette gjør ikke filmen mindre viktig i å utvikle menneskers estetisk sans og gi kunnskap om mennesker og kulturer. «Kinoene har ikke samme betydning som kulturelt nav i Oslo som i andre steder,» er et annet argument. Så sier byråden seg selv imot allerede i neste omgang: «Som sosial møteplass er kinoene imidlertid viktige, særlig for ungdom som er de som benytter kinotilbudet i Oslo mest.»
Ifølge byråden er det mange andre ting som tilsier at kommunen er en dårlig eier av Oslo Kino: Den har ikke den nødvendige omstillingsevnen; den er ikke sterk nok på kapital, kompetanse og teknologiforståelse; den har ikke vilje og evne til å investere, å være en profesjonell eier og ha gode og raske beslutningsprosesser. Og så kommer oppsummeringen: «Et godt selskap bør ha en eier som evner å løfte selskapet videre og har de rette eierkvalitetene.»
Jeg vet ikke hva man kan si til et byråd som stoler så lite på sine egne styringsevner og kvaliteter på dette område. Å eie er ikke det samme som å måtte ha kompetanse selv. Det kan et selskap som Oslo Kino klare helt fint med god styring ellers fra kommunen.
Nei, det er triste greier. Trist er det også når Oslo Kinos posisjon som en nasjonal aktor dras inn som en ulempe det også. Er det naturlov at kinoene rundt omkring i verden skal eies av store internasjonale selskap? Hvorfor skal den svenske SF Kino, en av de potensielle kjøperne, være mer verdifull enn kommune som eier? At de er internasjonale?
Det er fullstendig meningsløst og trist at det borgerlige byrådet vil selge en så tradisjonsrik, solid, lønnsom og profesjonell kulturinstitusjon som Oslo kino er. Det er av og til utrolig frustrerende å måtte være i opposisjon som SV-er i byen: ikke kunne forhindre at kommunen, fordi den har et byråd som ikke har nok tro på seg selv som god eier for et kulturselskap og som ikke vil se at kommunens rolle er å gjøre god filmtilbud tilgjengelig til alle Oslos innbyggere uten å ha et stort profitt hensyn er en nødvendighet, selger noe som har tatt 90 år for Oslo kommunen å bygge opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar