søndag 25. september 2016

Innvandring er ikke en trussel for velferdsstaten dersom man har en god integreringspolitikk

Innvandring og velferdsstaten[1]

Før vi går over til diskusjonen om innvandring og velferdsstaten, ønsker jeg å presentere SVs visjon og mål for et flerkulturelt samfunn. Vårt mål er et solidarisk og inkluderende samfunn – et samfunn der alle har like muligheter og frihet til å leve sine liv slik de selv ønsker… Vårt mål er et flerkulturelt samfunn uten diskriminering og med stort rom for mangfold… Fordi mangfold er en styrke, og gjør det norske samfunnet rikere på kunnskap, kulturuttrykk, meninger og livssyn.

Vår inkluderingspolitikk baserer seg på tre prinsipper:
1.     respekt for ett sett med grunnleggende verdier,
2.     en sterk velferdsstat og bekjempelse av klasseforskjeller
3.     kamp mot diskriminering og rasisme.

Integreringsdebatten handler ofte om følelser, om debatten selv, om hva som er greit å si og hva som ikke er greit å si. Den handler påfallende ofte om klær og religion. Og ender nesten alltid med egentlig å dreie seg om hvor mange flyktninger vi skal ta imot.

Fordi vi ikke er enige om målet, er det et mer velfungerende flerkulturelt samfunn eller en slags retur til norsk monokultur, klarer debatten sjelden å bevege seg forbi støyen i innvandringskrangelen og over til virkemidler for god integrering. Det er en tragedie, for utviklingen av effektiv integreringspolitikk er blant vår tids skjebnespørsmål.

Hva er det da som kan true velferdsstaten? Det kan dreie seg om tre ting: økonomisk bærekraft, om sammensetningen av befolkningen påvirker det normative grunnlaget for velferdsstaten, og hvorvidt multikulturalisme svekker oppslutningen.

Påvirker innvandring i seg selv det økonomiske grunnlaget for en velferdsstat? Svaret er ja – dersom innvandring er helt åpen, dersom det bare kommer personer som av ulike grunner ikke kan eller vil arbeide, dersom det er stor arbeidsløshet og ikke noe arbeid å gå til. Svaret er nei, dersom antallet er regulert, og dersom de fleste vil arbeide og kan finne arbeid.

Når det gjelder om sammensetningen av befolkningen påvirker det normative grunnlaget for velferdsstaten, så viser studier både i USA og Norge at det fantes overhodet ingen statistisk korrelasjon mellom andel innvandrere og oppslutningen om velferdsstatlige løsninger. Det er også interessant at i de landene som er sterkest kriserammet i Sør-Europa, har det så langt ikke vært rapportert om angrep på innvandrere med argumentet om at de tar arbeidsplassene. Kanskje er det fordi menneskene her erfarer et annet vi og et annet dem – at de er finanskapital og maktelite og at vi er vanlige folk som betaler prisen.

Det tredje spørsmålet er da om multikulturalisme som politikk og filosofi kan svekke velferdsstaten og felleskap? Svaret er ja dersom det finnes parallelle samfunn uten kontakt seg imellom, dersom en ikke har viktige samfunnsinstitusjoner felles.

Men svaret blir nei, velferdsstaten svekkes ikke, ved at en erkjenner at mennesker trenger kollektiver. Den svekkes ikke ved å si at et menneske må ha tilgang til sin kultur. Velferdsstaten svekkes ikke dersom en sier at lik tilgang til egen kultur, dreier seg om rettferdighet. Velferdsstaten svekkes ikke om en offentlig tjeneste må tilpasses for å gi samme ytelser til alle.

For å ivareta velferdsstaten må vi sikre innvandreres, flyktningers og asylsøkeres bidrag til velferdsstaten gjennom god integrering og mot segregering. Innvandring vil ikke være en trussel for velferdsstaten dersom man har en god integreringspolitikk. Vi har én fiende: segregering.

Parallellsamfunn er oppskriften på å mislykkes som flerkulturelt land.  Vi skal være et mangfoldig samfunn, men også bygge en felles nasjon med noen felles grunnverdier - verdier som demokrati, likestilling, antirasisme, menneskerettigheter, ytringsfrihet og rettferdig fordeling. Holder vi Norge fritt for parallellsamfunn, lykkes vi sakte men sikkert med integreringen. Å unngå sosial, kulturell og geografisk segregering krever store investeringer, men gevinstene er større.

Derfor må vi erklære krig mot segregering. Den krigen kan ikke føres med innvandringsdebattens krangler, fordømmelser og splittelser. Den må føres med gjennomtenkte politiske endringer og kloke investeringer i en felles framtid. Hvis samfunnet vårt splittes etter etniske og religiøse skillelinjer, og minoritetsbefolkningen låses fast i geografisk og sosial isolasjon er vi ille ute.

Vi må ha en plan for krigen mot segregering. Vi må ha noen politiske prioriteringer og gjennomføre målrettede tiltak. Skal vi lykkes med integreringen og mot segregering, trenger vi fem virkemidler: språk, utdanning, arbeid, likestilling og byutvikling.

Det starter med språk …
Flyktninger lærer norsk og noen forsøker å gjennomføre grunnskole, for å kunne begynne nye liv i Norge. De har som regel flotte lærere, som får til fantastisk mye under krevende forhold. Men sannheten om språkopplæringen og skoletilbudet vi gir flyktningene er at de ofte forsøker å lære i kjempestore grupper, og med folk med helt forskjellig kunnskaps- og utdanningsnivå i samme klasserom. Investerer vi kraftig i flere lærere, mindre grupper og mer differensiert opplæring vil resultatene bli mye bedre. 

Å stille krav er mantraet i integreringsdebatten. Hvordan kan vi kreve at folk lærer seg norsk raskt under de forholdene vi tilbyr i dag? Regjeringen har til og med kuttet i norskopplæringen for asylsøkere, midt i flyktningkrisen.

Torbjørn Røe Isaksen fikk nylig utarbeidet et regnestykke som viser hvor mye det vil koste det norske samfunnet om vi ikke gir asylbarna en skikkelig utdanning. For de 7 000 enslige mindreårige som kom i fjor alene, vil prislappen bli på 27 milliarder kroner. Dette er i realiteten et Sylvi Listhaug-regnskap, det viser hvor dyrt hennes passive integreringspolitikk kan koste oss.

SV foreslår i stedet at Stortinget bevilger en språkmilliard. Den skal brukes på bedre norskopplæring, som sikrer mindre grupper og mer tilpasset undervisning, blant annet gjennom flere løp som kombinerer praksis, fagbrev og språkopplæring. En milliard er mye penger, men alternativet – tusenvis av innbyggere som ikke kan norsk og dermed ikke får deltatt fullt ut i samfunnet – er mye mer kostbart.

Slik vil SV også sikre alle asylbarn rett til barnehageplass. Da lærer de norsk, og det bedrer forutsetningene for å lykkes på skolen radikalt.

Dermed kan planen vår fortsette med utdanning… Minoritetsungdom er overrepresentert i begge ender av det norske utdanningssystemet. Flere blant dem begynner på høyere utdanning enn i ungdomsgenerasjonen for øvrig, men det er også uproporsjonalt mange som faller fra før de har fullført videregående. Å skape en mer inkluderende skole er derfor det kanskje aller viktigste for å bekjempe segregering og begynne å utjevne sosial ulikhet.

Under de blå har skolepolitikken en helt annen retning. Et ensidig kunnskapssyn som kun vektlegger teoretisk læring, opptakssystemer som samler de elevene som sliter mest på de samme skolene og omfattende skoleprivatisering vil bidra til segregering.

Utdanning gir arbeid, og det er neste steg. Vi må kombinere storstilt satsing på utdanning og kvalifisering med et oppgjør med diskrimineringen som holder kvalifiserte mennesker med minoritetsnavn ute av jobb. I stedet for å dumpe lønningene for flyktninger må vi bruke mer ressurser på programmer som kan gi innvandrere jobb på norske lønns- og arbeidsvilkår.

Det er på tide å blåse støv av et av Kaldheim-utvalgets viktigste forslag. Høyremannen Osmund Kaldheim var i sin tid statssekretær for Erna Solberg, og ledet et integreringsutvalg satt ned av den rødgrønne regjeringen. I utredningen foreslo utvalget en tiårig nasjonal ekstrainnsats, med vekt på arbeidsmarkedstiltak som er tilpasset innvandreres behov og har gode resultater. Med de mange nyankomne vil de nærmeste årene være et perfekt tidspunkt for å starte en slik ekstraordinær innsatsperiode.
Jobbsjansen er et godt eksempel på et program som kunne styrkes vesentlig gjennom en slik satsingsperiode. I Jobbsjansen får mange hjemmeværende minoritetskvinner mulighet til å prøve seg i arbeidslivet for første gang.

Jobbsjansen leder oss til planens fjerde steg: likestilling. Mange innvandrere kommer til Norge fra land hvor den vanlige arbeidsdelingen er at menn står for lønnsarbeidet, mens husarbeidet er kvinners oppgave. Skal integreringen lykkes må slike mønstre brytes, og det greier vi ikke gjennom å utfordre holdninger alene. SV vil alltid konfrontere konservativ og reaksjonær mannsjåvinisme, uansett hvilket miljø vi finner den i. Men det nytter ikke med ord, hvis politikken i praksis peker i motsatt retning. Det er det den gjør når mødre med kontantstøtte får betalt av staten for å være hjemme med barn, og når kravene til fars andel av foreldrepermisjonen svekkes.

Skal vi få kvinner i jobb må vi unngå fattigdomsfeller som holder dem hjemme. Hvis vi i stedet for kontantstøtte, senker maksprisen i barnehagen og øker barnetrygden kan vi redusere fattigdommen blant barnefamiliene uten å svekke insentivene til å velge arbeid. Også på dette området svekker de borgerliges politikk integreringen.

Skal vi unngå parallellsamfunn av den typen vi finner i andre europeiske land må vi aldri tillate at en eneste bydel eller nabolag får en for stor konsentrasjon av sosiale problemer eller overlates til forslumming og forfall. Derfor er byutvikling femte del av planen vår.

Groruddalssatsingen har vist at potensialet i nasjonale områdeløft er stort. I en områdesatsing kan midler til opprustning av nærmiljø og infrastruktur kombineres med sosiale tiltak som billigere barnehager og SFO, og støtte til lokal kultur og frivillighet. Slik oppnår vi både å gjøre hverdagen bedre for dem som bor i underpriviligerte områder, og å gjøre disse bydelene mer attraktive også for middelklassen.

Men så lenge Sylvi Listhaug er ansvarlig statsråd kan vi ikke forvente noen innsats for integrering i det norske samfunnet. Verken noen tiårig ekstrainnsats for flere i jobb, eller noen kraftfull satsing på utdanning og språkopplæring.

Sylvi Listhaug styrer mot økt segregering, økt utenforskap og mer marginalisering. På sikt mot mer parallelle samfunn. Det hjelper ikke hvor mye du reiser stemmen mot religiøs eller kulturell undertrykking, hvis du ikke samtidig gir alle muligheten til språk, arbeid og utdanning.

Utviklingen av parallellsamfunn er ingen nødvendig følge av innvandring. Det er en følge av feilslåtte politiske beslutninger. Sylvi Listhaug tror knallharde vilkår for varig opphold og familiegjenforening vil hindre segregering. Men blir du bedre integrert i det norske samfunnet av å ha livet på vent, og aldri få vite hvor framtiden din ligger? Blir du mer motivert for å lære norsk og bidra i samfunnet hvis kone og barn er 500 mil unna?

Men veien til bedre integrering, og mindre forskjeller mellom «oss» og «dem», går ikke ved å behandle flyktninger og asylsøkere på en helt annen måte enn vi ville behandlet hverandre. Å sitte passiv på mottak, uten et godt tilbud om norskopplæring (som regjeringen har kuttet i), uten barnehageplass for barna dine (som regjeringen ikke vil gi), i årelang venting på et sted å bo (fordi regjeringen ikke vil endre bosettingsordningen), gir ikke god integrering. Å måtte vente i årevis på å se din nærmeste familie igjen skaper ikke integrering, det skaper bare håpløshet. Men, nei, for Lysthaug og FrP, går veien til bedre integrering gjennom Europas strengeste asylpolitikk. Dermed basta.

Hvor mange flyktninger Norge kan ta imot, avhenger av hvor mange vi klarer å integrere på en god måte. Med Frps sosialpolitikk, Høyres skolepolitikk og NHOs arbeidslivspolitikk vil det ikke gå særlig bra med integreringen. Det er i grunnen logisk at enkelte på høyresiden vil stenge grensene.

De som styrer integreringspolitikken bruker mesteparten av tiden sin på å skape et fiendebilde av flyktningene og minoritetsbefolkningen. Den kampen vil vi alle tape på. Det er segregeringen som er vår fiende, og det er den vi må bekjempe.

Det er politikere som forhindrer integrering og velferdsstaten, ble det sagt i salen i går. Kunnskapen som forskerne har, kommer ikke frem, i det offentlige ordskiftet. Den offentlige debatten må være faktabasert, ble det også sagt. Jeg er hjertens enig i det. I tillegg til kunnskap, er det og viktig med at politikerne evner å overføre kunnskap til gjennomførbare tiltak.

Jeg vil derfor runde av ved å gi eksempler fra SVs forslag i Stortinget om 50 punkter for rask bosetting og integrering:

·      Raskere behandling av asylsøknader
·      Barn skal passes godt på fra ankomst
·      Kompetanse hos asylsøkerne registreres og kartlegges raskt i asylsøknadsprosessen.
·      Asylsøkere gis midlertidig arbeidstillatelse så fort de er registrert.
·      Introduksjonsordningen gjøres mer individtilpasset og kvalifiserende.
·      Språkopplæringen må  starte raskt og i større grad kombineres med arbeid
·      Antall timer norskopplæring i asylmottak må økes.
·      Universiteter og høyskoler bør utvikle særlige opplegg for raskt å kunne bistå kvalifiserte innvandrere slik at de kan bruke sin utdanning i Norge
·      Det må lages en egen handlingsplan for etablerervirksomhet blant innvandrere
·      Alle barn under skolealder i asylmottak må få rett til barnehageplass.
·      Gratis kjernetid i barnehage og SFO må gjøres til en generell ordning, slik at ordningen blir landsdekkende.
·      Arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet bør intensiveres.
Takk for meg J






[1] Innlegg i debatten om innvandring og velferdsstaten i Rettspolitisk forenings høstseminar, Gülay Kutal, 25/9-16. Basert "ordrett" på Audun Lysbakken sitt innlegg ”Krig mot segregering” (2016) og Knut  Kjelstadli sitt innlegg ” Multikulturalisme og velferdsstat” (2012) samt SVs forslag om 50 punkter om integrering i Stortinget (2016) – som igjen er basert på SVs integreringspolitikk festet i SVs arbeidsprogram

torsdag 15. september 2016

Det bør være mer mangfold i Oslo SVs nominasjonsliste til Stortinget

Oslo SVs nominasjonsliste til Stortinget mangler etnisk mangfold slik listen er nå. Det er rett og slett altfor få med innvandrerbakgrunn - både høyt og lavt i listen! Jeg mener at representasjon fra minoriteter på høy plass på SVs stortingsvalgliste er ytterst viktig - spesielt i Oslo med 1/3 av mennesker med minoritetsbakgrunn. Det dreier seg om å bidra til at alle grupper deltar i politikken. Og det handler om at velgerne med minoritetsbakgrunn ser at de er representert.
Det er fortsatt mulig å endre dette og sikre reell representasjon fra minoriteter. Skal en kandidat ha en reell mulighet til å komme inn på Stortinget, må en nok nomineres på en av de tre første plassene. Det må jobbes for det nå i den andre runden i nominasjonsprosessen.

lørdag 10. september 2016

Stå opp for asylbarna!

Flyktningbarn som har vært i Norge i flere år må ikke bli tvangsreturnert!

Asylbarn må slippe å vente månedsvis på å få asylsøknaden behandlet. De kan ikke leve med 14 kroner dagen!

84 barn per august var blitt innesperret på politiets utlendingsinternat Trandum. To barn var der i henholdsvis 18 og 24 døgn. I følge politiets egne regler skal ikke barn låses inne mer enn 24 timer på utlendingsinternat!

Regjeringens forslag om å sende ut asylsøkerbarn når de fyller 18 år må forkastes!

Ulikhet har en etnisk akse

Ulikhet kan ikke være pålagt; det må være et valg man selv tar om man vil.

En av de største faktorer for ulikhet  i Norge er ukontrollert arbeidsforhold for arbeidsinnvandrere.

Ulikhet i Norge har en etnisk akse både for dem som innvandrer for å jobbe i Norge, men også for dem som har vært her en stund og for deres etterkommere. Vi må satse på introduksjonsprogram og andre tiltak for å bedre kvalifisere innvandrere til arbeid.  Økt yrkesdeltakelse for minoritetskvinner er et sentralt tiltak for å bekjempe ulikhet.  Vi må bekjempe diskriminering.


Jeg er helt overbevist om at hvis vi ikke adresserer den etniske aksen i ulikhet, vil vi ikke lykkes med å oppnå likhet i Norge!