lørdag 26. november 2016

Che’nin kızı, Fidel Castro'nun öldüğü gün Oslo’daydı


Che Guevera’nin kızı Aleida Guevara March bugün Oslo’ya, Küba Derneği tarafindan konuşma yapmaya davet edilmişti. Ne yazık ki bugün Fidel Castro’nun da ölüm günü oldu. Fidel için 1 dakikalık saygı duruşunda bulunduktan sonra Aleida konuşmasına ”Bugün Küba halkı tarih boyunca aldığı haberlerden en acılarından birini almıştır,” diyerek başladı. Sadece bir metre ötemde olduğu için gözlerinin dolu dolu olduğunu rahatça görebiliyordum.

Annesiyle aynı adı taşıyan ve babası gibi doktor olan Aleida, “ABD ile ilişkilerimizin düzeldiğini sanıyorsanız yanılıyorsunuz. Ambargo hala devam ediyor. Ne ABD’den ne de Avrupa’dan mal alıp satmamıza izin veriyorlar. FBI bu işin kontrolünün peşinde. Bebelerimizin ihtiyacı olan süt tozunu gidip Yeni Zelenda’dan alıyoruz, düşünebiliyor musunuz? Ne yapmışız Küba halkı olarak bunu hak edecek,” dedi. “Bu ise bir çözüm bulmak zorundayız,” diye ekledi.

Babası Che’den tüm konuşması boyunca sadece su sözleriyle alıntı yaparak bahsetti: “Halkını tanımak için onlarla birlikte üretimde bulunmalısın!” Su an halkı kooperatifler kurmaya, bunlara katılmaya teşvik etmekle uğraşıyoruz, diyen Aleida, diğer Latin Amerika ülkelerinin, Venezuela, Ekvator, Bolivya…’nın, Küba’nın sosyalizm deneyimini daha üst noktalara getireceklerine olan inancını ifade etti. “Birlikte gerçekleştireceğiz rüyamızı. Ya açlıktan öleceğiz ya da bu çarkı tersine döndürmek için mücadele ederken öleceğiz,” dedi.

Konuşmasında Avrupa ülkelerinin gerçeklerine de değinen Aleida, “Biz elbette size ne yapıp yapmayacağınızı söyleyemeyiz, size olan saygımız bunu gerektirir,” dedi. “Ancak sizin adınıza kaygılı olduğumuzu söylemeliyim. Tüm Avrupa’da özelleştirmeler aldı başını gidiyor. Siz buna tepki göstermiyorsunuz. Siz kendinize dair konularda uyanık değilken, bize yardımcı olmanızı nasıl bekleyebiliriz? Mülteci krizi ile de uğraşıyorsunuz ama bu krizin sebebi de yine sizin ülkeleriniz” dedi.

Son olarak da Sol’a seslendi Aleida: ”Sol’un bir arada durması, küçük parçalara bölünmemesi gerekiyor. Sorunları birlikte çözebilmek için bu güce ihtiyacımız var. Bu güçle hep birlikte, haksızlığı titretiriz!”

Aleida Guevara’yı ayakta alkışladık son sözlerini söylerken. Sonra kendisinin yanına gittim. Yanında şahsen tanıdığım olan Venezuela maslahatgüzarı bayan bizi birbirimize tanıştırdı. Elimde iki sene önce Küba’dayken aldığım, Aleida’nin annesi, Che’nin eşinin kaleme aldığı ”Che’yi hatırlamak” kitabı vardı. Kitabın önceden işaretlediğim sayfasındaki fotoğrafı kendisine gösterdim. Resimde Aleida 17-18 yaşlarında olmalıydı. Küba’daki rehberimiz, Aleida’nin sınıf arkadaşı olduğunu söyleyip, kitabıma bir-iki satır düşmüştü el yazısıyla. Bunu ona gösterdim. Hatırlayamadığını söyledi, güldü.

Kitabımın ön sayfasına şöyle bir not düştü sonra: ”Sevgili Gülay, bu kitabı okumanın seni aileme ve halkıma daha yakınlaştırmış olması dileğiyle!”

Aleida, Che ve Fidel... bunlar gerçek insanlar. Sosyalizm hayallerini gerçekleştirmeye çalıştılar. Aleida Küba için hala çalışıyor. Latin Amerika ülkeleri hala çalışıyor. Umut var. Yalnız Aleida’nin dediği gibi:

“Sol’un bir arada durması, küçük parçalara bölünmemesi gerekiyor. Sorunları birlikte çözebilmek için bu güce ihtiyacımız var. Bu güçle hep birlikte, haksızlığı titretiriz!”






lørdag 22. oktober 2016

Aile birleşimi bir haktır. Bekleme süresi azalmalıdır!

Arkadaşlar, *

Aile hayatı çoğumuz için cok büyük bir önem tasimaktadir. Adem ve Havva’dan bu yana, Ademler ve Havvalar birlikte yaşamaktadır! Aile hayatı bir hak olarak Norveç Anayasasında (paragraf 102) ve Avrupa İnsan Hakları Beyannamesinde (Madde 8) yer almaktadır.

Norveç’te aile birleşiminin çok uzun süre alması son derece üzücü bir durumdur. Çünkü işin içinde çoğu zaman çocuklar vardır. Çünkü uzun beklemeler aile bütünlüğünü tehlikeye atabilir. Çünkü eşinden, sevdiğinden çok uzun süre uzak kalmak, ailesine kavuşup kavuşamayacağını bilememek insani psikolojik olarak büyük ölçüde etkiler. Tüm bunlar, aile birleşimi davalarının çok hızlı bir biçimde bir sonuca bağlanması gerektiğini göstermektedir.

Ancak bunlarin tam tersine, işlem süresinin 13 ile 16 ay arasında, ve 17 ay veya daha fazla olduğu durumlarda bir artış olduğunu görüyoruz. Somali ve Etiyopya’dan gelenlerin davalarında işlem süresinin ortalama 20 ay olduğunu görüyoruz. "Bazı" vakaların işlem sürelerinin 30 ile 40 ay arasında sonuçlandığını görüyoruz. Bu kabul edilemez!

Aile birleşimi davalarında işlem süresi sadece UDI ile değil, aynı zamanda elçilikler ve çeşitli polis bölgelerindeki kaynak durumuyla da ilgilidir. Oslo polis bölgesindeki kaynakların yetersiz oluşu son derece talihsiz bir durumdur.

SV milletvekili Karin Andersen Meclis'te Adalet Bakanı’na şöyle sormuştur: "UDI, kendi internet sitesinde Oslo Polis Bölgesinde aile birleşimi ile ilgili görüşme için bekleme süresinin ortalama 14 ay olduğunu yazmaktadır. Adalet Bakanı bunu kabul etmekte midir? Eğer etmiyorsa, bu süreyi önemli bir ölçüde azalt almak için ne gibi tedbirler alacaktır? "

Adalet Bakanı bu soruyu "korkarım bekleme süresi 11 aya kadar varabilmektedir " şeklinde yanıtlamakla birlikte "bu konuda en uygun tedbirlerin ne olacağını en iyi Oslo Polisi’nin kendisi değerlendirir," diye cevap verebilmektedir! Üstelik Sivilombudsman’in polise kaynak sorununun bakanlığın sorumluluğu altına olduğunun altını çizmesine rağmen! Adalet Bakanı açıkça kaytarmaktadır. Bu yanıt Høyre ve FrP hükümetinin bu konuya hiçbir şekilde öncelik vermediğini göstermektedir.

Arkadaşlar,

Eşiyle birleşmek için 17 aydır bekleyen ve hala bir sonuca ulaşamamış bir vatandaş Facebook'ta şöyle yazıyor:

 “17 aydır bekliyoruz, gün sayıyoruz. Bu iş önce inanılmaz gelirken şimdi artık müthiş saçma geliyor! Şaka mı bu? Bizimle dalga mi geçiyorlar?”

Bu, kabul edilemez! Aile birleşimi davalarında işlem süresini aşağı çekmek için Hükümet UDI´yi ve Polis’i güclendirmelidir. Hükümet, bu davaların en adil ve en yasal bir biçimde ve en kısa süre içinde ele alınmasını sağlamak için Sivilombudsman’in öneri ve tavsiyelerini ciddiye almak zorundadır.

 Aile birleşimi bir haktır. Bekleme süresi azalmalıdır!

 Eşine, sevdiğine kavuşmak üzere bekleyen herkese sabır ve bol şans diliyorum.


 Ilginize teşekkür ederim!



* 22 Ekim 2016 - Parlamento onundeki gosterideki konusma

Familiegjenforening er en rett. Ventetida må ned!


Bilde fra tolkinfo.no
Kjære alle sammen

Familieliv er viktig for fleste av oss. Helt siden Adam og Eva, har Adam’ene og Eva’ene bodd sammen! Retten til familieliv er nedfelt i Grunnlovens paragraf 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8.

Saker om familieinnvandring betyr UTROLIG mye for de personene det gjelder. Fordi ofte er det BARN som lider med mamma og pappa på hver sitt land over lengre tid. Fordi for noen kan ut av syn være ut av sinn! Familier kan splittes. Og ikke minst er det en STOR påkjenning å måtte vente på en avklaring fra direktoratet i lang tid. Dette tilsier at saker om familieinnvandring bør behandles rimelig raskt.

Men vi ser at andelen saker der saksbehandlingstiden ligger mellom 13 og 16 måneder, og på 17 måneder eller mer ser ut til å øke. For flere søkergrupper, for eksempel fra Somalia og Etiopia, oppgir direktoratet på sine nettsider nå en forventet saksbehandlingstid på 20 måneder. Og «en del» saker er mellom 30 og 40 måneder gamle, og at «enkelte saker» er enda eldre. Dette kan ikke aksepteres!

Behandlingstiden i familieinnvandringssakene skyldes ikke bare forhold hos direktoratet, men også den tiden det tar å forberede saken i førstelinjen, det vil si hos utenriksstasjonene og de ulike politidistriktene. Da er det meget uheldig at ressurssituasjonen i Oslo politidistrikt er alvorlig.

SVs representant Karin Andersen har spurt Justisministeren i Stortinget:  ”UDI opplyser nå på sine hjemmesider om at det er 14 måneders ventetid for intervju i forbindelse med familieinnvandringssøknader i Oslo Politidistrikt. Synes statsråden dette er akseptabelt, og hvis ikke, hvilke konkrete tiltak er og vil bli iverksatt for å få ventetiden vesentlig redusert?”

Justisministeren svarer at ”den reelle ventetiden kan gå opp i 11 måneder, og at den FRYKTES å kunne bli lenger”, MEN at ”han legger til grunn at Oslo politidistrikt selv vurderer hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige.”

På godt norsk betyr det at justisministeren ikke vil sette i gang noen konkrete tiltak og det betyr at han ikke vil prioritere politiet med flere ressurser til tross for at Sivilombudsmannen påpeker at ”Uten tilførsel av ytterligere ressurser er det vanskelig å se at saksbehandlingstiden i slike saker vil kunne reduseres til et akseptabelt nivå.”
På godt norsk betyr det at justisministeren ikke vil løfte en finger. På godt norsk betyr det at Høyre-FrP regjeringen ”couldn’t care less”!

Kjære venner

Dette er et sitat på Facebook fra en som nå har ventet i 17 måneder for å få sin kjære hit og som ennå ikke har fått det:

”17 months waiting and counting! its gone from incredible to plain ridiculous!..It's a joke! Someone must be having a laugh!”

Dette kan vi ikke akseptere! Vi må kreve at regjeringen styrker UDI og politiet for å ta saksbehandlingstiden ned. Vi må kreve at regjeringen tar Sivilombudsmannens forslag og anbefalinger på alvor for å sikre en mest mulig rettferdig, rettssikker saksbehandling og kortest mulig saksbehandlingstid!

Familiegjenforening er en rett. Ventetida må ned!

Lykke til alle som venter på å forent med sine kjære!

Takk for oppmerksomheten!

søndag 9. oktober 2016

Rusproblemer følger sosiale- og klasseskiller i Oslo

I en nylig rapport fra Velferdsetaten står det at:

"Å gi et korrekt anslag for antall personer som får kommunale- eller spesialisthelsetjenester på bakgrunn av rusmiddelproblemer er utfordrende. Dersom man tar utgangspunkt i BrukerPlan kartleggingen som ble gjennomført av åtte bydeler i 2015, har de gjennomsnittlig 6,9 kartlagte pr 1000 innbygger 18 år eller eldre. Det er store forskjeller mellom bydelene. Bydelene Gamle Oslo, Sagene og Stovner har mellom 10 - 11 kartlagte pr 1000 innbygger, mens bydelene Frogner, Ullern og Vestre Aker har om lag 3 kartlagte pr 1000 innbyggere."

Folk i Oslos øst er altså tre ganger mer representert i rusutfrodringer enn i Oslos vest. Når 1 377 personer har hatt ett eller flere opphold ved Velferdsetatens (VEL) rusinstitusjoner i 2015, kan man da si at ca. 320 av disse har vært fra Oslos vest, mens flere enn 1000 av dem har vært fra Oslos øst. Dette viser at rusproblemer følger mønsteret i den sosiale og klassedelte byen som Oslo er blitt.

Les hele rapporten her: HELHETLIG RUSSTATISTIKK OSLO KOMMUNE 2015

Effektivitet og tillit i omsorgsarbeid

Kunsten i omsorgssektoren er å balansere mellom effektive arbeidsprosesser og innovasjon på den ene siden, og sette den omsorgstrengende i sentrum og gi individuell omsorg ved hjelp av et tillitsbasert samarbeid mellom omsorgsmedarbeidere, hjelpetrengende og pårørende på den andre. Byrådet i Oslo med byråd Inga Marte Thorkildsen i spissen forstår disse aspektene godt og reformerer helse-Oslo på en ikke-profitt- men tillitsbasert måte. 

Nærhet til pleietrengende og tillit er viktige stikkord i dette arbeidet. Det skal være pleietrengendes individuelle behov som skal styre tilbudet de får, ikke lønnsomhet i driften. Tillit skal ligge i bunn for samarbeidet mellom pasienten, dens pårørende og yterne av helsetjenestene, ikke overdreven bruk av rapportering og måling. 

Effektive arbeidsprosesser og velferdsteknologi er kjempe viktige verktøy i helsearbeidet. Teknologiske løsninger kan brukes som verktøy i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og for å hjelpe mennesker til bedre å mestre eget liv og helse. Omsorgstjenestene utgjør 1/3 av den kommunale virksomhet. Det som skjer i omsorgssektoren er derfor avgjørende for hele kommunen. 

Samtidig kan ingen prosesseffektivisering eller innovasjonsteknologi erstatte den menneskelige omsorgen. Det er kraften fra mennesket til mennesket som helbreder; det er de varme hendene som får den hjelpetrengenede til å mestre sin svakhet, sin hverdag. Derfor er det ytterst viktig at ansatte i omsorgssektoren får gode arbeids- og utviklingsvilkår selv. 

Ikke profitt- men tillitsbasert omsorgsarbeid er et godt stykke på vei til et varmt samfunn og en helt annen tilnærming enn den høyresiders byråder har hatt i Oslo de siste 18 årene!

søndag 25. september 2016

Innvandring er ikke en trussel for velferdsstaten dersom man har en god integreringspolitikk

Innvandring og velferdsstaten[1]

Før vi går over til diskusjonen om innvandring og velferdsstaten, ønsker jeg å presentere SVs visjon og mål for et flerkulturelt samfunn. Vårt mål er et solidarisk og inkluderende samfunn – et samfunn der alle har like muligheter og frihet til å leve sine liv slik de selv ønsker… Vårt mål er et flerkulturelt samfunn uten diskriminering og med stort rom for mangfold… Fordi mangfold er en styrke, og gjør det norske samfunnet rikere på kunnskap, kulturuttrykk, meninger og livssyn.

Vår inkluderingspolitikk baserer seg på tre prinsipper:
1.     respekt for ett sett med grunnleggende verdier,
2.     en sterk velferdsstat og bekjempelse av klasseforskjeller
3.     kamp mot diskriminering og rasisme.

Integreringsdebatten handler ofte om følelser, om debatten selv, om hva som er greit å si og hva som ikke er greit å si. Den handler påfallende ofte om klær og religion. Og ender nesten alltid med egentlig å dreie seg om hvor mange flyktninger vi skal ta imot.

Fordi vi ikke er enige om målet, er det et mer velfungerende flerkulturelt samfunn eller en slags retur til norsk monokultur, klarer debatten sjelden å bevege seg forbi støyen i innvandringskrangelen og over til virkemidler for god integrering. Det er en tragedie, for utviklingen av effektiv integreringspolitikk er blant vår tids skjebnespørsmål.

Hva er det da som kan true velferdsstaten? Det kan dreie seg om tre ting: økonomisk bærekraft, om sammensetningen av befolkningen påvirker det normative grunnlaget for velferdsstaten, og hvorvidt multikulturalisme svekker oppslutningen.

Påvirker innvandring i seg selv det økonomiske grunnlaget for en velferdsstat? Svaret er ja – dersom innvandring er helt åpen, dersom det bare kommer personer som av ulike grunner ikke kan eller vil arbeide, dersom det er stor arbeidsløshet og ikke noe arbeid å gå til. Svaret er nei, dersom antallet er regulert, og dersom de fleste vil arbeide og kan finne arbeid.

Når det gjelder om sammensetningen av befolkningen påvirker det normative grunnlaget for velferdsstaten, så viser studier både i USA og Norge at det fantes overhodet ingen statistisk korrelasjon mellom andel innvandrere og oppslutningen om velferdsstatlige løsninger. Det er også interessant at i de landene som er sterkest kriserammet i Sør-Europa, har det så langt ikke vært rapportert om angrep på innvandrere med argumentet om at de tar arbeidsplassene. Kanskje er det fordi menneskene her erfarer et annet vi og et annet dem – at de er finanskapital og maktelite og at vi er vanlige folk som betaler prisen.

Det tredje spørsmålet er da om multikulturalisme som politikk og filosofi kan svekke velferdsstaten og felleskap? Svaret er ja dersom det finnes parallelle samfunn uten kontakt seg imellom, dersom en ikke har viktige samfunnsinstitusjoner felles.

Men svaret blir nei, velferdsstaten svekkes ikke, ved at en erkjenner at mennesker trenger kollektiver. Den svekkes ikke ved å si at et menneske må ha tilgang til sin kultur. Velferdsstaten svekkes ikke dersom en sier at lik tilgang til egen kultur, dreier seg om rettferdighet. Velferdsstaten svekkes ikke om en offentlig tjeneste må tilpasses for å gi samme ytelser til alle.

For å ivareta velferdsstaten må vi sikre innvandreres, flyktningers og asylsøkeres bidrag til velferdsstaten gjennom god integrering og mot segregering. Innvandring vil ikke være en trussel for velferdsstaten dersom man har en god integreringspolitikk. Vi har én fiende: segregering.

Parallellsamfunn er oppskriften på å mislykkes som flerkulturelt land.  Vi skal være et mangfoldig samfunn, men også bygge en felles nasjon med noen felles grunnverdier - verdier som demokrati, likestilling, antirasisme, menneskerettigheter, ytringsfrihet og rettferdig fordeling. Holder vi Norge fritt for parallellsamfunn, lykkes vi sakte men sikkert med integreringen. Å unngå sosial, kulturell og geografisk segregering krever store investeringer, men gevinstene er større.

Derfor må vi erklære krig mot segregering. Den krigen kan ikke føres med innvandringsdebattens krangler, fordømmelser og splittelser. Den må føres med gjennomtenkte politiske endringer og kloke investeringer i en felles framtid. Hvis samfunnet vårt splittes etter etniske og religiøse skillelinjer, og minoritetsbefolkningen låses fast i geografisk og sosial isolasjon er vi ille ute.

Vi må ha en plan for krigen mot segregering. Vi må ha noen politiske prioriteringer og gjennomføre målrettede tiltak. Skal vi lykkes med integreringen og mot segregering, trenger vi fem virkemidler: språk, utdanning, arbeid, likestilling og byutvikling.

Det starter med språk …
Flyktninger lærer norsk og noen forsøker å gjennomføre grunnskole, for å kunne begynne nye liv i Norge. De har som regel flotte lærere, som får til fantastisk mye under krevende forhold. Men sannheten om språkopplæringen og skoletilbudet vi gir flyktningene er at de ofte forsøker å lære i kjempestore grupper, og med folk med helt forskjellig kunnskaps- og utdanningsnivå i samme klasserom. Investerer vi kraftig i flere lærere, mindre grupper og mer differensiert opplæring vil resultatene bli mye bedre. 

Å stille krav er mantraet i integreringsdebatten. Hvordan kan vi kreve at folk lærer seg norsk raskt under de forholdene vi tilbyr i dag? Regjeringen har til og med kuttet i norskopplæringen for asylsøkere, midt i flyktningkrisen.

Torbjørn Røe Isaksen fikk nylig utarbeidet et regnestykke som viser hvor mye det vil koste det norske samfunnet om vi ikke gir asylbarna en skikkelig utdanning. For de 7 000 enslige mindreårige som kom i fjor alene, vil prislappen bli på 27 milliarder kroner. Dette er i realiteten et Sylvi Listhaug-regnskap, det viser hvor dyrt hennes passive integreringspolitikk kan koste oss.

SV foreslår i stedet at Stortinget bevilger en språkmilliard. Den skal brukes på bedre norskopplæring, som sikrer mindre grupper og mer tilpasset undervisning, blant annet gjennom flere løp som kombinerer praksis, fagbrev og språkopplæring. En milliard er mye penger, men alternativet – tusenvis av innbyggere som ikke kan norsk og dermed ikke får deltatt fullt ut i samfunnet – er mye mer kostbart.

Slik vil SV også sikre alle asylbarn rett til barnehageplass. Da lærer de norsk, og det bedrer forutsetningene for å lykkes på skolen radikalt.

Dermed kan planen vår fortsette med utdanning… Minoritetsungdom er overrepresentert i begge ender av det norske utdanningssystemet. Flere blant dem begynner på høyere utdanning enn i ungdomsgenerasjonen for øvrig, men det er også uproporsjonalt mange som faller fra før de har fullført videregående. Å skape en mer inkluderende skole er derfor det kanskje aller viktigste for å bekjempe segregering og begynne å utjevne sosial ulikhet.

Under de blå har skolepolitikken en helt annen retning. Et ensidig kunnskapssyn som kun vektlegger teoretisk læring, opptakssystemer som samler de elevene som sliter mest på de samme skolene og omfattende skoleprivatisering vil bidra til segregering.

Utdanning gir arbeid, og det er neste steg. Vi må kombinere storstilt satsing på utdanning og kvalifisering med et oppgjør med diskrimineringen som holder kvalifiserte mennesker med minoritetsnavn ute av jobb. I stedet for å dumpe lønningene for flyktninger må vi bruke mer ressurser på programmer som kan gi innvandrere jobb på norske lønns- og arbeidsvilkår.

Det er på tide å blåse støv av et av Kaldheim-utvalgets viktigste forslag. Høyremannen Osmund Kaldheim var i sin tid statssekretær for Erna Solberg, og ledet et integreringsutvalg satt ned av den rødgrønne regjeringen. I utredningen foreslo utvalget en tiårig nasjonal ekstrainnsats, med vekt på arbeidsmarkedstiltak som er tilpasset innvandreres behov og har gode resultater. Med de mange nyankomne vil de nærmeste årene være et perfekt tidspunkt for å starte en slik ekstraordinær innsatsperiode.
Jobbsjansen er et godt eksempel på et program som kunne styrkes vesentlig gjennom en slik satsingsperiode. I Jobbsjansen får mange hjemmeværende minoritetskvinner mulighet til å prøve seg i arbeidslivet for første gang.

Jobbsjansen leder oss til planens fjerde steg: likestilling. Mange innvandrere kommer til Norge fra land hvor den vanlige arbeidsdelingen er at menn står for lønnsarbeidet, mens husarbeidet er kvinners oppgave. Skal integreringen lykkes må slike mønstre brytes, og det greier vi ikke gjennom å utfordre holdninger alene. SV vil alltid konfrontere konservativ og reaksjonær mannsjåvinisme, uansett hvilket miljø vi finner den i. Men det nytter ikke med ord, hvis politikken i praksis peker i motsatt retning. Det er det den gjør når mødre med kontantstøtte får betalt av staten for å være hjemme med barn, og når kravene til fars andel av foreldrepermisjonen svekkes.

Skal vi få kvinner i jobb må vi unngå fattigdomsfeller som holder dem hjemme. Hvis vi i stedet for kontantstøtte, senker maksprisen i barnehagen og øker barnetrygden kan vi redusere fattigdommen blant barnefamiliene uten å svekke insentivene til å velge arbeid. Også på dette området svekker de borgerliges politikk integreringen.

Skal vi unngå parallellsamfunn av den typen vi finner i andre europeiske land må vi aldri tillate at en eneste bydel eller nabolag får en for stor konsentrasjon av sosiale problemer eller overlates til forslumming og forfall. Derfor er byutvikling femte del av planen vår.

Groruddalssatsingen har vist at potensialet i nasjonale områdeløft er stort. I en områdesatsing kan midler til opprustning av nærmiljø og infrastruktur kombineres med sosiale tiltak som billigere barnehager og SFO, og støtte til lokal kultur og frivillighet. Slik oppnår vi både å gjøre hverdagen bedre for dem som bor i underpriviligerte områder, og å gjøre disse bydelene mer attraktive også for middelklassen.

Men så lenge Sylvi Listhaug er ansvarlig statsråd kan vi ikke forvente noen innsats for integrering i det norske samfunnet. Verken noen tiårig ekstrainnsats for flere i jobb, eller noen kraftfull satsing på utdanning og språkopplæring.

Sylvi Listhaug styrer mot økt segregering, økt utenforskap og mer marginalisering. På sikt mot mer parallelle samfunn. Det hjelper ikke hvor mye du reiser stemmen mot religiøs eller kulturell undertrykking, hvis du ikke samtidig gir alle muligheten til språk, arbeid og utdanning.

Utviklingen av parallellsamfunn er ingen nødvendig følge av innvandring. Det er en følge av feilslåtte politiske beslutninger. Sylvi Listhaug tror knallharde vilkår for varig opphold og familiegjenforening vil hindre segregering. Men blir du bedre integrert i det norske samfunnet av å ha livet på vent, og aldri få vite hvor framtiden din ligger? Blir du mer motivert for å lære norsk og bidra i samfunnet hvis kone og barn er 500 mil unna?

Men veien til bedre integrering, og mindre forskjeller mellom «oss» og «dem», går ikke ved å behandle flyktninger og asylsøkere på en helt annen måte enn vi ville behandlet hverandre. Å sitte passiv på mottak, uten et godt tilbud om norskopplæring (som regjeringen har kuttet i), uten barnehageplass for barna dine (som regjeringen ikke vil gi), i årelang venting på et sted å bo (fordi regjeringen ikke vil endre bosettingsordningen), gir ikke god integrering. Å måtte vente i årevis på å se din nærmeste familie igjen skaper ikke integrering, det skaper bare håpløshet. Men, nei, for Lysthaug og FrP, går veien til bedre integrering gjennom Europas strengeste asylpolitikk. Dermed basta.

Hvor mange flyktninger Norge kan ta imot, avhenger av hvor mange vi klarer å integrere på en god måte. Med Frps sosialpolitikk, Høyres skolepolitikk og NHOs arbeidslivspolitikk vil det ikke gå særlig bra med integreringen. Det er i grunnen logisk at enkelte på høyresiden vil stenge grensene.

De som styrer integreringspolitikken bruker mesteparten av tiden sin på å skape et fiendebilde av flyktningene og minoritetsbefolkningen. Den kampen vil vi alle tape på. Det er segregeringen som er vår fiende, og det er den vi må bekjempe.

Det er politikere som forhindrer integrering og velferdsstaten, ble det sagt i salen i går. Kunnskapen som forskerne har, kommer ikke frem, i det offentlige ordskiftet. Den offentlige debatten må være faktabasert, ble det også sagt. Jeg er hjertens enig i det. I tillegg til kunnskap, er det og viktig med at politikerne evner å overføre kunnskap til gjennomførbare tiltak.

Jeg vil derfor runde av ved å gi eksempler fra SVs forslag i Stortinget om 50 punkter for rask bosetting og integrering:

·      Raskere behandling av asylsøknader
·      Barn skal passes godt på fra ankomst
·      Kompetanse hos asylsøkerne registreres og kartlegges raskt i asylsøknadsprosessen.
·      Asylsøkere gis midlertidig arbeidstillatelse så fort de er registrert.
·      Introduksjonsordningen gjøres mer individtilpasset og kvalifiserende.
·      Språkopplæringen må  starte raskt og i større grad kombineres med arbeid
·      Antall timer norskopplæring i asylmottak må økes.
·      Universiteter og høyskoler bør utvikle særlige opplegg for raskt å kunne bistå kvalifiserte innvandrere slik at de kan bruke sin utdanning i Norge
·      Det må lages en egen handlingsplan for etablerervirksomhet blant innvandrere
·      Alle barn under skolealder i asylmottak må få rett til barnehageplass.
·      Gratis kjernetid i barnehage og SFO må gjøres til en generell ordning, slik at ordningen blir landsdekkende.
·      Arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet bør intensiveres.
Takk for meg J






[1] Innlegg i debatten om innvandring og velferdsstaten i Rettspolitisk forenings høstseminar, Gülay Kutal, 25/9-16. Basert "ordrett" på Audun Lysbakken sitt innlegg ”Krig mot segregering” (2016) og Knut  Kjelstadli sitt innlegg ” Multikulturalisme og velferdsstat” (2012) samt SVs forslag om 50 punkter om integrering i Stortinget (2016) – som igjen er basert på SVs integreringspolitikk festet i SVs arbeidsprogram