søndag 18. mai 2014

Gruveulykken i Soma og behov for forsoning i Tyrkia


Antall døde i gruveulykken i Soma, Tyrkia er blitt 301. De pårørte i nært hold og hele Tyrkia fra TV har fulgt med redningsarbeidet i flere dager. De har etter hvert forstått at ulykken ikke var uunngåelig, at man kunne ha tatt sikkerheten på alvor og man kunne ha spart så mange menneskeliv. Folk har derfor reagert i protestaksjoner; sorg og sinne har gått parallelt og blitt større og større. 

Det er mange viktige ting å si om denne hendelsen. Først, viser det at det ikke har vært god nok arbeidssikkerhet i en av verdens mest farlige arbeidssteder, nemlig gruvearbeid. Hensynet til å tjene mest mulig, økt profitt med reduserte kostnader hos private underleverandører, har vært årsaken til gammeldags og usikker drift.

For det andre, her er det også snakk om uaktsomhet fra regjeringens side. Opposisjonen i fjor hadde faktisk fremmet forslag om å undersøke sikkerhetsforholdene i gruvene i Soma, og kommet med forslag for økt sikkerhet, men regjeringspartiet hadde nedstemt forslaget. Man fikk altså advarsel om det som ville komme, men valgte å ikke gjøre noe med det. Ikke tok faren på alvor.  De som protesterer, roper: "Soma er ikke en ulykke, det er et drap ," og det samme har også fagforeningen for elektriske ingeniører sagt. Det er nettopp forsømmelsen som ligger bak det sterke utsagnet.

Folk reagerer og protesterer mot forsømmelsene, mot utnyttelsen av arbeidere og tap av så mange menneskeliv på en meningsløs måte. Dette er selvsagt meget forståelig, men det er vanskelig å forstå responsen fra statsministeren Erdogan.

Umiddelbart etter hendelsen i sin tale, i stedet for å love å finne de ansvarlige og sørge for at noe sånt aldri ville skje igjen, i stedet for å fokusere på rettferdighet og sorg, sa han nærmest at man måtte regne med denne typen hendelser i gruvebransjen. Hans forsøk på å normalisere ulykken ved å vise til et annet eksempel, en ulykke som var skjedd i England i 1866 provoserte sterkt. Erdogan forsøkte til og med å fremstille protestene som et komplott for han og hans regjering. Hans sinte talemåte, truende retorikk hjalp ikke til noe annet enn å endre sorg til sinne etter den tragiske hendelsen.

Erdogans viktigste oppgave  bør nå være å ta tak i og implementere foreslåtte sikkerhetstiltak i alle landets gruvedrifter. Dette ville være en mager trøst til de som ønsker rettferdighet og respekt for menneskeliv. Dernest bør han akseptere og beklage feilene som er begått.  Til slutt, ville det ikke være dumt om han lagde en strategi på å gå inn i dialog med sine motstandere – både i forbindelse med denne hendelsen, men som et positivt fremskritt også i andre saker som betyr mye for landet. For landet ser ut til å ha kommet til et kritisk punkt hvor følelser fort overtar, også hos Erdogan, men dette må fortest erstattes med rasjonalitet, ro, respekt og toleranse som munner ut i en forsoning. Ellers kan vi heller bruke gruvene til å grave ned alt håp for en demokratisk og fredelig Tyrkia.

tirsdag 6. mai 2014

Nelson Mandela og dagens Norge

Jeg skriver i Flyktningbloggen i dag: "Apartheid / rasisme, diskriminering og ekstrem fattigdom. Ingen av dette skjer i dag hos oss, tenker du?" Les mer her: Nelson Mandela og dagens Norge


Nelson Mandela sa: “Etter å ha gjennomlevd en uhyrlig og stor menneskelig katastrofe som har vart altfor lenge, skal vi skape et samfunn som hele menneskeheten kommer til å være stolt av. Vi har endelig vunnet politisk frigjøring.”

Apartheid, diskriminering av mennesker med annen hudfarge, fattigdom, uten tilgang til bolig, utdanning… Alt dette grusomme skjer ikke hos oss, tenker du?

Men noe skjer også i Norge i dag:  Omfanget og grovheten i utnyttelsen av utenlandsk arbeidskraft blir bare verre og verre. Beatriz Gutierres Salgado og kjæresten Petar «Pepe» Parashkevov hadde kommet til Norge i fjor, i følge Dagsavisen 30. april og de jobbet sju dager i uka, ti timer om dagen, for 9000 kroner i måneden.


Ja, noe skjer også i Norge i dag: Asylbarn sendes ut av Norge etter ti år i landet. Norske politikere kjører en hard retorikk overfor mennesker som søker asyl og ønsker å løse situasjonen ved økt retur. Men alle mennesker kan ikke returneres og alle internasjonale konvensjoner kan ikke brytes.

Vi lever et ”trygt” liv i Norge, tenker du? Ikke alle. Hva med asylsøkere som settes inn på flyet og sendes ut av landet hvor de risikerer livet i landene de returneres?

Vi lever ”fritt” i Norge, tenker du? Hva med lukkete mottak som skaper hos flere desperasjon og psykiske problemer? Det er ingen forbrytelse å ha søkt om asyl, selv om søknaden er blitt avslått. Derfor er det grovt urimelig at mennesker skal settes i lukkete fengselspregete mottak.

Vi lever et godt liv med ”små forskjeller” i Norge, tenker du? Hva med tigerne og uteliggerne i store byer som Oslo? De bor og sover i gate. De handler ett eneste brød fra samme butikk som deg mens du fyller både en og to poser med mat. De jages av politiet. De forbys. Forbud mot tigging er ingen vei å gå. Det må være en prioritert oppgave for offentlige myndigheter å sikre at færrest mulig skal havne i den nødspraksis at de på grunn av en vanskelig livssituasjon tigger på gata.

Vi er heldige med lav arbeidsledighet, sier du? Ja, arbeidsledighet er svært lav i Norge sammenliknet med mange andre land både i Europa og ellers. Den ligger på 2,1%. Samtidig er arbeidsledigheten blant nordmenn med afrikansk bakgrunn på hele 14 prosent! Deltakelse i arbeidslivet er en av nøklene for å sikre inkludering. Derfor bør vi styrke innsatsen innenfor kvalifisering til arbeidsmarkedet og bekjempe diskriminering i arbeidslivet.

Det er ingen apartheidtilstander; det er slutt med hvite og svarte på egne utesteder, tenker du? Men det er kjent at mange unge med innvandrerbakgrunn opplever fortsatt diskriminering på utesteder. De slippes ikke inn. Kontrollen med at utesteder overholder forbudet mot etnisk diskriminering må styrkes.

Det var enorm stor hat bak apartheidsideologien. Slik kan det ikke være hos oss, sier du? Hva med den ideologien som dukker opp i Europa med jevne mellomrom og framstiller situasjonen i samfunnet som at man har en etnisk/religiøs minoritet som er i ferd med å ta over landet, hjulpet av venstreorienterte forrædere? Hva med tilhengerne av denne ideologien som drar det ut til voldelig ekstremisme? Hva med 22. juli?

Nelson Mandela sa: ”Vi forplikter oss til å frigjøre hele folket vårt fra fortsatt trelldom under fattigdom, forsakelser, lidelser, kjønnsdiskriminering og andre former for diskriminering. Aldri, aldri, aldri mer skal dette vakre landet oppleve at den ene undertrykker den andre.»

Og så er det vår oppgave i dag å mobilisere alle gode krefter og bygge en bred allianse av alle som ønsker et annet samfunn. Vårt samfunn skal være bygget på tillit, fellesskap, antirasisme og solidaritet  – med hverandre og med dem som kommer etter oss.