fredag 17. desember 2010

Er Oslo kommune på rett vei på IKT-sektoren?

Er Oslo kommune på rett vei på IKT-sektoren? spør Ivar Johansen i sin blogg. Slik svarer jeg:

Jeg har skumlest dokumentet. Her er noen kommentarer:

  • Definisjonen av "infrastruktur" i dokumentet er forvirrende. For her står det: "IKT-infrastruktur omfatter både programvare, nettverk og maskinvare (servere, pc'er, skrivere mv)." Ok. Hva er det infrastruktur ikke omfatter da? Hva er det som er igjen? For meg er programvare IKKE en del av infrastrukturen (med mindre det er mail og en del helt andre grunnleggende programvare det er snakk om).
    Videre i dokumentet bruker man begrepet "basis programvare" hvilket høres riktigere ut. Uansett. Dette synes jeg er noe man bør avklare veldig raskt før man setter i gang med prosjektet. 
  • Som flere påpeker, er det viktig med at kommunen har den nødvendige bestiller-kompetansen hos seg som er med i gjennomføringen av prosjektet. Jeg skriver litt om dette her: Hvordan utvikle Oslo kommunen til kompetent bestiller av IKT-løsninger?
  • "Skyer" er inn nå. Jeg kan ikke nok om det, men jeg ser at noen skriver noen negative sider ved det. Det er nok riktig. Man må uansett være obs på hva skytjenestene inneholder og hva som kommer i tillegg. Leverandørnærhet er nok et tema man bør vurdere.
  • Man bør satse på løsninger som løser utfordringer med ulik klientplattform hos den enkelte bruker. Altså løsninger som kjører fint på ulike OS, ulike browsere osv. Terminalserver-løsninger, skyløsninger og programvare som ikke krever installasjon av klientprogramvare kan være noen veier å velge mellom.

søndag 14. november 2010

SV for minoriteter

Intervju i NyTid Nr. 40, 2010


– Er du skuffet etter tirsdagens tap i nominasjonskampen om ordførervervet i Sosialistisk Venstreparti?

– Det at jeg ble foreslått i første omgang gir viktige signaler. Ikke minst forteller det at en som kom til byen i voksen alder kan elske byen like høyt som dem de som er født her. Vi har like stort eierskap til byen og er villige til å ta på oss store og krevende oppgaver. Vi har også vist at SV er et parti som er modent nok til å nominere en minoritetskandidat til ordførervervet.

– Men ikke modent nok til å velge en?

– Det kan være mange grunner til at jeg ikke ble valgt. For det første har jeg ingen erfaring med bystyrearbeid. For det andre kan det være at enkelte fryktet høyrepopulismen, og var bekymret for at en
ordfører fra minoritetsmiljøer kunne fremme dette. Det kan også være at noen tvilte på at jeg var erfaren nok til å takle ringrever som Carl I. Hagen. Det er dessuten et stort skritt for mange å velge en ordfører fra et minoritetsmiljø. Minoriteter utgjør bare en fjerdedel av Oslos befolkning.

– Hvilke ambisjoner har du nå?

– Jeg står på tredje plass på SVs liste til høsten og gleder meg til å jobbe for byen vår i bystyret. Jeg husker akkurat hva det var som sjarmerte meg ved Oslo da jeg kom for 26 år siden – grunnene til at jeg valgte å bli: solidaritet, likestilling og velferd. Oslo er i ferd med å miste dette etter 16 år med blått styre. Altfor mye styres av jakten på profitt, fremfor hensynet til mennesker og miljø. Altfor mange viktige tjenester er konkurranseutsatt. Jeg gleder meg til valgkamp og til å jobbe for Oslo.

– Har du blitt fristet av politiske toppverv etter kampen om ordførervervet?

– Det er en veldig god følelse å mobilisere mennesker: Å dele ambisjoner med andre, skape begeistring. Å være en del av noe som er større enn en selv, det har jeg fått smaken på.

– Er SV et greit parti å være minoritetspolitiker i?

– Ja, veldig bra. Jeg tror vi er det eneste partiet som har vedtekter som sikrer minoritetsrepresentasjon både sentralt og i lokalt. I Oslo SV er det bestemt at det skal være minst to medlemmer med minoritetsbakgrunn i fylkesstyret. Slike vedtektsbestemmelser er absolutt nødvendige fremdeles. Det kan være utfordrende nok å ta hensyn til kjønn, geografi, utdannelse og bakgrunn, men opp i det hele er det lett å glemme minoritetsrepresentasjoner.

– Var det smart av SV som parti å ha en kamp mellom to kandidater til ordfører i Oslo?

– Ja, det synes jeg bare vare positivt. Å kunne presentere flere og si til medlemsmassen: Velg! Talene vi holdt på nominasjonsmøtet var politiske, og vi fikk reist gode politiske poeng.

onsdag 10. november 2010

Nominasjonsmøtet er over og jeg står på tredje plass på bystyrelista

Selv om jeg ikke ble SVs ordførerkandidat, er jeg svært fornøyd allikevel:
  • For det første, har mitt ordførerkandidatur gitt et tydelig signal til folk i Oslo om at en som kom til byen i voksen alder kan elske byen like høyt som dem som er født her, kan ha like stort eierskap til byen og være villig til å ta på seg store og krevende oppgaver for byen.
  • For det andre, har vi vist at SV er et inkluderende parti som gir alle sine medlemmer, også dem med minoritetsbakgrunn, mulighet til å komme helt til topps.
  • Og til slutt, står jeg jo på tredje plassen på SVs bystyreliste. Det er slett ikke verst :-)
Tusen takk til alle de engasjerte, fantastiske menneskene som har støttet mitt ordførerkandidatur. Takk til hele SVs nominasjonsmøte for å ha valgt meg på tredje plassen på bystyrelista. Nå gleder jeg meg til å bruke mitt, vårt engasjement til å bringe SV til topps i valget til høsten!


     


Og her er valgtalen min.

Kamerater!

Oslo er min by. Jeg er født og oppvokst i Istanbul, men jeg har tatt høyere utdanning og jobbet i Oslo i 26 år. Jeg har jobbet som renholder, som lærer og IT-sjef i denne byen. Og jeg vil fortsette å bo i Oslo; det er Oslo som er min by og som har vært det i mitt voksne liv.

Den Oslo jeg kom til var ikke den samme som den er i dag, og den skal ikke være den samme når mitt barn blir like gammel som jeg er nå. Men en ting er sikkert: jeg skal gjøre alt for at mitt barn sammen med alle andre barn skal leve i en Oslo som for 26 år siden sjarmerte meg med sin solidaritet og velferd, og fikk meg til å bli.

Men verden går ikke helt i den retning jeg ønsker. Finanskrisen truer arbeidsplassene. Miljøproblemene blir alvorligere for hver dag. Høyrepopulismen er i fremmarsj i Europa. Vårt søsterparti Venster i Sverige taper stemmer. I Norge derimot, takket være den rød-grønne regjeringen med SVs store bidrag, har vi klart å stoppe privatiseringsbølgen. I Norge har vi fortsatt den laveste arbeidsløsheten i Europa, takket være Kristins krisepakker i fjor og en sterk satsing på offentlig sektor og velferd.

Men i Oslo har vi hatt hele 16 år med høyrestyre! Det har satt sitt preg på byen. Velferdstilbudene er blitt dårligere; viktige tjenester konkurranseutsettes; byen vokser, men i en tilfeldig retning. New public management, profittjakt i offentlige tjenester har gitt folk en avmaktsfølelse, politikerforakt og mindre lyst til å kjempe for en bedre by. ”Hvilken rolle spiller det?”, tenker folk og mange lar vær å stemme.

Vi i Oslo SV har landets beste politikk for Oslo. Vårt program favner bredt, fra å åpne nye bydeler for folk flest i form av rimelige leiligheter i Bjørvika og på Filipstad, til at den offentlige skolen skal styrkes med både kvalitet og flere lærere per elev. Vi vil gjennomføre vår politikk i nært samarbeid med fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen og den antirasistiske bevegelse. Vi vil alltid sette mennesker og miljø foran profitt.

Oslo har et alvorlig problem i dag, og det er de store levekårforskjellene mellom folk. Oslos øst- og vestkant skilles i økende grad. Det blir større avstand mellom ”etnisk norske” og ”innvandrere”. Bysamfunn med store sosiale forskjeller har ofte høy kriminalitet og innbyggere i frykt.

Kamerater. Skillelinjene i vår by går ikke langs etnisitet, ikke etter hvor man kommer fra. Det er klasseforskjellene som er problemet. Derfor vil vi bekjempe klasseforskjellene blant folk.

Jeg vil at SV vinner valget til høsten og får kastet byrådet som selger byen bit for bit. Det er mitt hovedmål. Jeg stiller meg til rådighet for partiet og jeg vil gjerne gå inn i valgkampen som SVs ordførerkandidat. Den største fordelen en ordfører har må være å treffe mange engasjerte mennesker og mennesker som vil hverandre vel. Det er jeg i stand til å gjøre med innlevelse og glede.

Over hver fjerde person i Oslo er innvandrer. Det er både rettferdig og nødvendig for likestillingen at en av seks ordførerkandidater har minoritetsbakgrunn. Hvis noen mener at det er for tidlig for Oslo å ha en minoritetskvinne som ordfører, kan man spørre når den dagen skal komme? Neste uke? Om 30 år? Aldri? Eller er tid for rettferdighet og likestilling alltid akkurat nå?

SV har lært meg mye om hvordan politikk utformes og gjennomføres på norsk. SV har tatt i mot mitt politiske engasjement og valgt meg som leder av partiets etniske likestillingsutvalg og som medlem av sentralstyret. Oslo SV tok meg inn i fylkesstyret. Og nå, står flere lokallag og et stort mindretall i nominasjonskomiteen bak mitt ordførerkandidatur.

Jeg står foran dere, som et levende bevis på at SV er for ulike mennesker og like muligheter. Velger Oslo SV meg som ordførerkandidat, kan partiet vise at det er mulig for alle å delta fullt ut. Og hvis, nei, når vi vinner valget, da vet jeg at dette ikke er min, men deres seier. Ja, deres seier.

Takk for oppmerksomheten.

torsdag 4. november 2010

Utrop skriver: Oslo kan få flerkulturell ordfører

Gülay Kutal kan bli valgt som ordførerkandidat fra SV. Men forsker tror ikke at Oslo er klar for en ordfører med flerkulturell bakgrunn.

Les her: http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/19296

søndag 24. oktober 2010

Skudd mot trygghet

Flere hendelser i Sverige har den siste tiden vært skremmende. Veldig skremmende. Først skapte valget sjokkbølger langt utover landets grenser. Så kom skuddene i Malmö. Innvandrere skytes på åpen gata. Det er viktig å finne ut hvem som skyter. Er det en sinnssyk person? Eller en organisert gruppering? For de det gjelder er det viktigste at det dette opphører umiddelbart. For oss andre er det kanskje enda viktigere å forstå mekanismene bak ekstrem, rasistisk motivert vold.

Innvandrere og innvandring fremstilles som et problem i nesten alle europeiske land. I Norge har det vært tendenser til dette, men de fleste i media, politikk og i samfunnet forøvrig er tross alt stort sett relativt fornuftige, kanskje med unntak av tiden før valget. Vår integreringsminister Audun Lysbakken pleier å advare mot generaliseringer og problemorientering. SV mener innvandring er en ressurs! Og uansett er det lite hensiktsmessig og dumt å generalisere på bakgrunn av hudfarge. Mennesker fortjener å bli tatt for den personen de er, uavhengig av deres etniske, religiøse eller annen type bakgrunn.

Generaliseringer og stereotypifiseringer er alltid fordummende, farlige – av og til meget farlige. De aller fleste klarer å skille mellom fakta og myter, men langt fra alle. Noen politikerne misbruker og rendyrker frykten for det ukjente hos vanlige folk. Vanlige, gode mennesker kan føle seg truet, særlig i vanskelige økonomiske tider. Fordommer endres lett om man kommer i kontakt med gode naboer, når pressen bidrar i en anti-stereotypiserende retning eller når integreringsministeren holder folkemøter hvor frustrasjon og håp kan fritt komme til uttrykk.

Men fordommer kan fort få spire og gro til hat om man personlig erfarer noe negativt som for eksempel å miste jobben til en innvandrer eller dersom den negative omtalen blir veldig massiv. Hat hos et vanlig menneske er selvødeleggende. Hos forstyrrede eller fanatisk mennesker kan dette i tillegg rettes mot andre en seg selv.

En som jobber med nasjonal sikkerhet i Norge fortalte en gang at hun var ofte bekymret for den ukritiske og negative fremstillingen av politikerne i nyhetene. Media skal selvfølgelig være kritisk, men stereotypier som sier alle politikere like (les: bare opptatt av posisjon i kombinasjon med at de er helt udugelige) skaper mistillit. Hvis dette utvikler seg til hat hos et forstyrret menneske, kan politikerne faktisk risikere livet.

Det som skjer i Malmö forteller oss at generaliserende negativ propaganda om innvandrere kan være livstruende for innvandre og for tryggheten generelt i samfunnet. Et forstyrret menneske, eller en som opplever motgang og blir forespeilet at innvandrerne har skylda, er en trussel for vårt samfunn.

Samfunn med store forskjeller og mistro er utrygge samfunn. Samfunn med små forskjeller og hvor folk stoler på hverandre gir trygghet for alle. Dette må FrP-politikerne her i landet huske på.

søndag 17. oktober 2010

Hvordan utvikle Oslo kommunen til kompetent bestiller av IKT-løsninger?

Et møte med samme navn som skulle holdes i NOKIOS, Norsk konferanse for IKT i offentlig sektor, leser jeg er avlyst. Synd, fordi det virker som dette er et område hvor kommunen virkelig trenger kompetanse.

IKT er et av de viktigste verktøyene til kommunen! I dagens samfunn er vi avhengige av dette i kommunikasjon rettet mot byens beboere og mellom kommunikasjon mellom i de ulike organene i kommunen som Rådhus, etater, skoler og sykehjem. IKT er nødvendig for håndteringen av kommunens administrative oppgaver og ikke minst som verktøy til å drive de ulike faglige oppgavene i kommunens ulik etater. Å snakke om IKT-bruk i Oslo kommunen er derfor nærmest et ubegrenset område som dekker alt fra kommunens webside til elevoppfølgingssystem på skolen, fra mail- og kommunikasjonsverktøy blant ansatte i kommunen til digitalt røntgen utstyr på sykehusene.

For å kunne håndtere disse etter hvert svært driftskritiske oppgavene på en kostnadseffektiv og kvalitetssikker måte, bør kommunen ha en god balanse mellom egne IKT-ressurser og outsourcing til eksterne leverandører. Kommunen bør uansett ha nok kompetanse til å kunne bestille og velge ut de beste løsningene. Høyre og Frps budsjettsprekk på over 250 millioner viser at dagens politiske ledelse har store utfordringer når det gjelder faglig og økonomisk oppfølging. Tenk om disse pengene kunne vært brukt på en skole eller et sykehjem?

torsdag 14. oktober 2010

Folkemøte i Groruddalen

Jeg var på folkemøtet som ble holdt på Rommen skole i Groruddalen tirsdag 12. oktober. Jeg ble kjent med noen jenter i T-banen som jobbet i NAV. Vi dro til møtet sammen. Jeg spurte hvordan de hadde fått vite om dette møtet; de kunne ikke huske, men de syntes i hvert fall at dette hørtes ut som et annerledes møte! Her skulle folket komme til tale - ikke politikere eller eksperter som det alltid pleier å gjøre. Møtet ble kanskje ikke helt slik de trodde; det ble igjen mye prat fra panelet og tiden ble knapp da det endelig ble folkets tur, men det var tross alt svært mange som tok ordet og bidro med egne erfaringer og synspunkter.

Lars Østby fra SSB presenterte masse statistikk som slo ned en del velkjente myter som at integrering i Norge er mislykket eller at Norge blir oversvømt av flyktninger og familiegjenforente: I 2008 kun 10 % av innvandrere til landet var flyktninger, resten var arbeidsinnvandrere fra EU-land. Kun en brøkdel av annen generasjons innvandrere (eller "første generasjonsnordmenn" som jeg pleier å kalle) har funnet seg ektefelle fra utlandet. Kvinner med minoritetsbakgrunn er i arbeid på samme nivå som etnisk norske kvinner var i 70-80 tallet, kunne Lars Østby fortelle.

Finnes det ikke utfordringer? Jo, det gjør det som han også sa: minoriteter er i flere midlertidige ansettelser og mer overkvalifiserte for de jobber de gjør enn flertallet; de møter diskriminering; det er mer barnefattigdom blant minoriteter hovedsaklig fordi mødrene er i mindre grad i arbeid, og segregering og mindre likestilling innad i miljøene var blant reelle utfordringer.

Så snakket de stolte Groruddalerne. Alle var selvfølgelig opptatt av en god bo- og arbeidsmiljø. Ingen ville flytte fra Groruddalen, men så måtte det mer ressurser til for å utvikle Groruddalen til en enda mer attraktiv bydel. En mor etterlyste tiltak for å bli skolert i "foreldrerollen i dag". Nå er det så mye nytt, sa hun, mange kulturer, mange religioner, internett og alt. Hva er foreldrenes rolle opp i det hele?

Klubben på Høybråten og andre møteplasser legges ned, klaget en annen. Til KRF-politikeren som var bekymret for at "det norske kulturelle uttrykket" på skolen var forsvinnende, sa en dame at han ikke trengte å være redd. Man feiret da fortsatt jul og lekte julenisser! En annen sa han ville leve i Groruddalen, og at det var for tidlig med å sende asylsøkere fra Sri Lanka hjem for det ikke var trygt ennå!

En av de 3500 barn og unge som har fått avslag på statsborgerskapssøknaden sin på grunn av en feil foreldrene sine hadde gjort, tok ordet og sa at han ikke ville straffes for det. Han ville kunne dra på studietur til London sammen med klassekameratene sine og kunne komme tilbake til skolen igjen, sa han!

"Våre barn er født i Aker sykehus" sa en somalisk far som ville understreke at de var akkurat som andre nordmenn. Men den som gjorde størst inntrykk av alle som tok ordet var en 20-årig gutt fra Irak: "Som 13-åring kom jeg fra krigen i Irak," sa han, "sammen med min mor. Jeg kunne verken lese eller skrive. Ikke i mitt morsmål en gang. Jeg har lært å lese og skrive her i Rommen skole i 6 måneder. Det er altså mulig! VI MÅ TA TAK I MULIGHETER. HVIS MULIGHETENE IKKE ER DER, MÅ VI SKAPE DEM."

Dette ble en fantastik avslutning for folkemøtet i Groruddalen.

lørdag 2. oktober 2010

Oslo - en trygg og god by for alle!

Oslo trenger flere politikere med minoritetsbakgrunn. Det er lav valgdeltagelse i Oslo (62 % i 2007) og ikke-vestlige minoriteter stemmer enda mindre (37 %). Jeg er overbevist om at vi oppnår høyere valgdeltagelse fra minoritetene generelt, og kvinnene spesielt med en kvinnelig ordførerkandidat med minoritetsbakgrunn.
Ordførerposisjonen har en høy symbolsk verdi. Jeg vil være en kunnskapsrik og engasjert ordfører i en by som har tatt et langt sprang for å bli en flerkulturell by. Jeg vil omfavne hele byens befolkning. Jeg vil bli ordfører og vise den somaliske drosjesjåføren, men også den skeptiske majoriteten at det er mulig. At innvandre kan også bli en av Oslos ekte folk og de kan få høye posisjoner i og for Oslo! J
Oslo må ha arbeid til alle som kan og vil, hvor alle betaler etter sitt evne til felleskapet via rettferdig skatt. I kommende bystyreperiode kan antallet deltidsarbeidere i kommunen og offentlig sektor være redusert og det kan kjøres flere forsøk med 6-timers arbeidsdag dersom vi får til et skifte.
Det er store forskjeller i levekårene til folk i Oslo øst og vest. En rettferdig sosialpolitikk og god boligpolitikk vil bidra til å utjevne forskjellene. Alle skal ha et tak over hodet. Problemet i Oslo er høye boligpriser, og at det ikke bygges nok boliger. Både eie og leie bør være rimelig for vanlige mennesker. Det må bygges flere tusen rimelige utleieboliger og dette må skje aller mest i Oslo-Vest og i nye boligområder som Bjørvika. Vi kan ikke endre bosetningsmønstrene ellers. Flere vil at Oslos skoler skal være blandet mht barnas etniske bakgrunn, men det er ikke mange som snakker om å utjevne disse forskjellene og ha blandede bomiljøer. Øst og vest må møtes, og da er det Østkanten som må flytte vestover – ikke omvendt. I dag flyttes Vestkanten østover! Prisen på leiligheter i Gamle Oslo blir så høye at flere som bor der blir presset ut av byen. Det er sosial urettferdighet.
Den viktige barnehagereformen er på vei til å bli full gjennomført i Oslo. Det er fortsatt barn som ikke har barnehageplass og dette må vi snarest mulig ha på plass. I barnehager utvikler barn sosial- og språkligkompetanse. Gratis kjernetid i barnehager er et viktig tiltak. Rimelig og på sikt gratis Aktivitetsskole (SFO), leksehjelp på skolen er også tiltak som gjør forskjellene mellom barn mindre. Kommunen må også ta ansvar for å skaffe nok lærlingplasser siden det viser seg at manglende praksisplass er en av de årsakene til frafall fra videregående skole. Skolen skal danne barn og unge, lære dem at det er en glede å vite mer, gjøre dem nysgjerrig på livet og gi dem grunnlag for å realisere seg selv senere i livet.
Jeg er for likestilling. Kvinner, menn og homofile skal ha like muligheter både når det gjelder lønn og karriere. Mangfold er styrke. Jeg vil jobbe for et godt integrert og spennende flerkulturell by der ingen blir diskriminert.  Groruddalssatsingen må videreføres og styrkes. Like lønn for kvinner for likeverdig arbeid bør være en viktig målsetting for Oslo.

Jeg har jobbet lenge med IT. IT må brukes mer, smartere og på en miljøvennlig måte. Jeg vil jobbe for nok IT-ressurser til bibliotekene, skolene og det offentlige. IT kan bidra til miljøsparinger da den reduserer papirbruken. Jeg vil også jobbe for en miljøvennlig by med billigere og mer tilgjengelig kollektiv transport. Ikke minst vil jeg jobbe for å gjøre Oslo en trygg by der vi forebygger kriminalitet og viser omsorg overfor mest sårbare grupper: rusavhengige, prostituerte og tiggere.

Bokfestivalen i Oslo sist viste oss hvordan folk i byen kan møte hverandre gjennom spennende kulturelle arrangement. Oslo trenger mer kultur – både av den tradisjonelle, lokale og den moderne, internasjonale slag!

Jeg er klar til å bidra til å gjøre Oslo et enda bedre sted å være i, hvis Oslo gir meg sin tillit til å prøve det.

torsdag 30. september 2010

Arbeid - feministisk inkluderingspolitikk i praksis

Flere kvinner med minoritetsbakgrunn sliter med å finne jobb; flere får ikke jobbene som de er godt kvalifiserte for. Nå er det på tide at kvinner med minoritetsbakgrunn tar sin fortjente plass i samfunnet ved å komme i arbeid.

I Globaliseringskonferansen i år, skal vi diskutere blant annet :
  • Hvorfor er det så vanskelig for innvandrerkvinner å få jobb?
  • Hva ønsker innvandrerkvinner?
  • Ligger det begrensninger i religion eller kultur?
  • Hva mener innvandrermenn om at konene deres er ute i jobb?
Tidspunkt: Fredag 19/11, 09.00-10.30
Innledere: Audun Lysbakken, Anita Lahore, Farida Ahmadi, Aynur Gürsel
Arrangør: SV etniske likestillingsutvalg

Morsmålsopplæring til alle hvis flerspråklighet er målet!

SVs etnisk likestillingsutvalg som jeg leder vedtok en viktig uttalelse 18. september. Vi håper dette kan bidra til å få gjennomslag for en av SVs kjernesaker, nemlig retten til morsmålsundervisning for alle tospråklige barn.


Morsmålsopplæring til alle hvis flerspråklighet er målet!Uttalelse fra SVs etnisk likestillingsutvalg, ELU
18.9.2010

Det er gledelig at Østberg-utvalget i sin rapport fra juni 2010 konstaterer at flerspråklighet er en verdi og setter opp flerspråklighet som et mål! Dette kan høres helt opplagt ut, men verdien med flerspråklighet har ikke alltid vært like opplagt her i landet når det andre språket har vært ulike ”innvandrerspråk” som urdu, tyrkisk, persisk, kurdisk eller vietnamesisk.
Flerspråklighet er en ressurs for den enkelte og for Norges muligheter for å lykkes i et globalt arbeidsmarked. Mennesker som behersker flere språk og kulturelle koder kan også være ressurspersoner i fredsarbeid, humanitærarbeid, kunst- eller vitenskapelig samarbeid i en globalisert verden.
Det er positivt at utvalget foreslår å utvikle en ny læreplan i morsmål som et fag som kan velges gjennom hele skoleløpet. Vi mener også at morsmålsopplæring må skje i den offentlige skolen og ikke overlates til private aktorer eller organisasjoner fordi kvaliteten på opplæringen som i hvilket som helst annet fag er helt avgjørende.
Østberg-utvalget har dissens i spørsmålet om hvem som skal ha rett til morsmålsopplæring: må eleven ha behov for morsmålsopplæring for å få den eller skal det være en rett for alle? Hvis tilbudet fortsatt skal være behovsstyrt, hvis eleven fortsatt må innrømme at hun ikke duger i norsk for å få opplæring i sitt morsmål, har man ikke kommet lenger. Hvis et fag skal kunne velges, må selvfølgelig alle kunne velge det. Dersom man ikke kan gi tilbud til alle elever i alle språk på tradisjonelt vis, kan man fortsatt bruke andre metoder som fjernundervisning eller nettbasert læring.
ELU støtter mindretallsinnstillingen i Østberg-utvalget og mener at morsmålsopplæring bør være en rett for alle som vil ha det, hvis det er slik at flerspråklighet er målet.

Tyrkia sa ja!

Etter folkeavstemningen 12. september, bør Norge øke sin støtte til de demokratiske kreftene i Tyrkia, landet som knytter sammen øst og vest. For også den nye grunnloven bør forbedres.

Avstemning.
Søndag 12. september sa 58 prosent av velgerne i Tyrkia ja til grunnlovsendringene som regjeringen hadde foreslått og parlamentet vedtatt våren 2010.
            Tyrkias nå endrede grunnlov ble laget etter militærkuppet 12. september 1980 og vedtatt i 1982. Denne Grunnloven inneholdt bestemmelser som ikke er et demokrati verdig.
            Dagens regjeringsparti, AKP (Rettferdighets- og utviklingspartiet), kom derfor i vinter med en rekke endringsforslag til grunnloven. 74 prosent av velgerne i Tyrkia møtte søndag opp for å stemme over disse forslagene – på den samme datoen som militærkuppet inntraff for 30 år siden.
            Endringene, som nå er vedtatt, handler om alt fra positiv diskriminering til personvern. Fra reisefrihet til retten til kollektive forhandlinger for offentlig ansatte. Fra å oppheve begrensninger i streikeretten til endringer i sammensettingen av Høyesterett og HSYK (Det høyeste råd for dommere og påtalemyndigheten).
            Noen har vært i tvil om de skulle støtte endringene, siden forslagene også innebærer at dommerne får mindre makt, og det er grunn til å spørre om AKP bruker behovet for reform som påskudd til å befeste sin makt, slik opposisjonsavisa Hürriyet har skrevet.
            Men det er svært vanskelig å anse de til sammen 26 endringsforslagene som ufornuftige eller udemokratiske.Dessuten åpner disse endringene veien for en fullstendig ny og sivil grunnlov senere.

Derfor var det skepsis
Bortsett fra denne nevnte tvilen, synes grunnlovsendringene å være fornuftige og demokratiske. Avstemningen har vist at flertallet av folket ønsker mer demokrati og frihet. Men hvorfor ville mange likevel si nei til disse? Hvorfor ville folket ikke slutte opp om og bestå denne demokratiske prøven? Hvorfor ville en god del krefter si nei, både på høyre- og venstresiden?
            Det skyldtes for det første den store politiske polariseringen i landet: Mange som er mot regjeringen, er så mot at de ville uansett si nei, selv til det mest fornuftige forslaget så lenge det kommer fra «denne» regjeringen. Dette gjelder først og fremst det sosialdemokratiske partiet CHP (Det republikanske folkepartiet) og dets velgere, men også radikale, sekulære krefter både på høyre- og venstresiden.
            Opposisjonspartiet CHP anklager AKP for en pan-islamistisk politikk og forsøk på å kvele all opposisjon. Grunnlovsendringen vil åpne veien for AKPs skjulte agenda, nemlig å erstatte det sekulære styresettet med islamisme, mener de. Noen krefter i CHP vil nok også fortsette å sikre de militære privileger, siden de anser militæret for å være garantisten for både modernismen og sekularismen i Tyrkia.
            En del andre på venstresiden ville ikke støtte forslagene fordi de ikke har ansett disse endringene som nok til å gjøre grunnloven demokratisk. AKP vil bare utnytte folkeavstemningen og vise seg selv som forkjempere av demokratiet, uten å introdusere særlig forbedring i landets demokratiske situasjon, har disse kreftene ment. Kampen for demokrati mister dermed sin fart med disse ubetydelige reformene, har flere av de som boikottet avstemningen argumentert. Mens noen andre igjen på venstresiden har ønsket alt av demokratiseringsforsøk velkommen, uansett hvor disse kommer fra.

Kurdisk splittelse
Som venstresiden generelt har også de kurdiske partiene vært noe splittet. BDP (Fred- og demokratipartiet) har gått inn for endringene i Grunnloven, men boikottet folkeavstemningen fordi de mente at AKP hadde ignorert deres forslag og ekskludert dem fra prosessen. På den andre siden har vi KADEP (Det deltakende demokratipartiet), der Serafettin Elci uttalte før avstemningen:
            «De som lider mest fra dagens undertrykkende, totalitære grunnlov, er det kurdiske folket. Dermed, hvis BDP arbeider for det kurdiske folk, bør det støtte endringene for demokratisering og menneskerettigheter.»
            Resultatet av avstemningen viser at boikotten fra BDP har vært effektivt blant kurdere, i øst- og sørøstlige deler av landet. I regionen Hakkari, helt øst mot grensen til Irak, har for eksempel kun 6 prosent stemt.
            Det konservative MHP (Den nasjonalistiske bevegelse) anklaget på sin side AKP for å etablere sin egen armé med tilhengere i militæret, og også de har prøvd å få sine velgere til å stemme nei i avstemningen. MHP har ment at endringsforslagene ikke er noe annet enn AKPs forsøk på å etablere kontroll over den dømmende myndighet – på samme måte som kontrollen de har etablert over kapitalen.

Går til retten
Flesteparten av de 16 millioner nei-stemmene kom fra de vestlige delene av landet, fra vestkysten og Istanbul-regionen. Det sies at ca. 45 prosent av ja-stemmene kom fra AKPs egne velgere. Det igjen betyr at minst 13 prosent støttet endringene ikke for AKPs, men for endringenes skyld. De som har boikottet avstemningen, har vist deres misnøye med det de anser som manglende inkludering i prosessen.
            Grunnlovsendringene har også åpnet veien for å dømme ansvarlige for statskuppet i 12. september 1980. En del menneskerettighetsorganisasjoner, som «Ja, men ikke nok!»-bevegelsen, gikk allerede dagen etter folkeavstemningen til retten og ba om å få starte rettssak mot 12. september-generalene og dens øvrige ledelse. Forbrytelsene som nevnes i anklagen inkluderer  statskupp, endring av grunnloven, styrting av regjeringen, systematisk planlagte drap, forsettlig skade, tortur, frihetsberøvelse og seksuelle overgrep.
            Mens denne prosessen går sin rettslige vei, bør regjeringen nå kaste konflikten bak seg og implementere endringene i full åpenhet og i samarbeid med opposisjonspartiene. Endringene i grunnloven går i riktig retning, men er ikke nok. I en ny, sivil grunnlov bør alle demokratiske rettigheter, inkludert fagorganiserings- og ytringsfriheten, sikres og utvides. Kommende nye endringer bør utarbeides i god tid, i dialog med, og med deltagelse fra, alle politiske partier og det sivile samfunnets frivillige organisasjoner.

EU og Norges rolle
EU ønsket denne uka vedtaket av grunnlovspakken velkommen, og de etterspør en permanent styrking av demokratiet ved hjelp av en ny sivil grunnlov. Europa og Norge bør nå støtte de demokratiske kreftene i Tyrkia, landet som knytter sammen øst og vest, og følge nøye med på gjennomføringen av vedtatte grunnlovsendringene.
            Samme støtten bør vises i forberedelsene til en ny, sivil grunnlov slik at den kan utformes og implementeres gjennom en bred dialog: Her trenger vi økt deltakelse fra alle partier, fra fagbevegelsen, fra sivilsamfunnets institusjoner og folket for øvrig.




Ingen mennesker er ulovlige!

Jeg innledet i konferansen som startet denne kampanjen på Litteraturhuset 2. september. Det var fantastisk mange mennesker som hadde møtt opp: engasjerte og kunnskapsrike mennesker med hjerter og følelser! I en vanskelig tid hvor asysløkere anses kun som et problem og hvor antall asylsøkere ønskes mer og mer begrenset, var det veldig godt å se at mange var solidariske med og tok ordet for de aller vanskeligst stilte, nemlig "papirløse".

En klar beskjed fra konferansen var Ingen mennesker er ulovlige! - det samme heter kampanjen som er startet av Norsk Folkehjelp, Amnesty International Norge, Kirkens Bymisjon, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), Antirasistisk Senter, Etiopiske asylsøkeres forening, Mellomkirkelig Råd, Human-Etisk Forbund, Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA), Redd Barna, Nettverk mot statlig rasisme, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Juss-Buss, Afghan Refugee Committee, Blitz, Det iranske flyktningrådet i Norge, Flyktningnettverket til Norges Kristne Råd, Humanistisk Ungdom, Den norske Helsingforskomité, PRESS - Redd Barna Ungdom, Caritas og Nestekjærlighetskampanjen.

I SVs program, kap.11.13, "Et mer solidarisk Norge" står det:

"Innstrammingene i norsk asylpolitikk fra høsten 2008, som SV gikk imot, må derfor reverseres. Situasjonen for og rettighetene til ureturnerbare asylsøkere må forbedres. Så lenge den sikkerhetsmessige situasjonen fortsetter å forverres må Norge stanse tvangsutsendelser av afghanske asylsøkere.

SV vil at det skal fastsettes en maksimal tidsgrense, etter hvilken asylsøkere uten endelig vedtak, eller som ikke kan returneres, får en ny behandling av sin søknad. Ved ny vurdering skal ventetiden tillegges avgjørende vekt i retning av opphold. Barns oppholdstid skal særlig vektlegges."
Dette overlapper en god del med det viktigste kravet fra organisasjonene, nemlig at det bør settes et tak for hvor lenge man kan gå uten rettigheter. Det er noe jeg er glad for.