Halil ve Oslo, Östkant’lı diğer muhteşem gençler

Henüz 21 yaşında olan Halil Kara, Cuma günü Oslo'da, Prinsdal'da öldürüldü. 14 Ocak 2020 Salı akşamı saat 17.00'de Söndre Nordstrand Cami’sindeki cenaze töreni için arkadaşları ve ailesi bir araya gelip Halil’le vedalaştılar.

Halil'i de ailesini de tanımamakla beraber, gencecik bir insanı bu kadar acımasız bir şekilde kaybetmek o kadar acıydı ki, onu anmak ve ailesine desteğimi göstermek için törene katılmaya karar verdim. Bir camide "normal" bir cenaze törenine gideceğimi sanıyordum, ancak saat beşe doğru Mortensrud'daki metrodan çıktığım an bunun pek de normal bir tören olmayacağını anladım. Caminin yerini bulmak için Google Haritalar'da arama yapmak zorunda olmadığım ortaya çıktı. Birileri slogan atıyordu; sesleri takip ederek camiye ulaştım.

Sonradan toplam 2 500 kişi olduğunu gazetede okuduğum katılımcılardan yüzlerce genç caminin etrafında toplanmış, hep bir ağızdan "allahu ekber" diye bağırıyorlardı. Müslümanlar tarafından günlük konuşmada, dua ederken, büyük olaylarda veya umutsuzluğa düşüldüğünde sıklıkla kullanılan ve Arapça “Allah büyüktür!” anlamına gelen bu ifade, ne yazık ki, 2005 yılında Paris'teki Bataclan konser salonunu bastıklarında yaptıkları gibi teröristler tarafından da kullanılıyor. Bu nedenle, o sırada caminin yakınından geçen Norveçliler korkmuş bile olabilirler.

Oysa gençler mutsuzdu, çaresizdi. İnanamıyorlardı. Ne Oslo'da böyle bir cinayet olabileceğine inanabiliyorlardı, ne de iyi kalpli arkadaşları Halil'i birinin öldürebileceğine. Sanıyorum bazıları failin kim olduğunu biliyordu ancak söylemek istemiyordu. Dolayısıyla gençlerin hoşnutsuzluğunu ve hayal kırıklıklarını hissedebiliyordum, ama bunun arkasında bir arkadaş kaybetmekten öte bir şey olup olmadığını bilemiyordum.

Dua başladığında, gençler sessizce içeri girdi. Dua tamamlandığında yine sessizce Halil'in yattığı tabutun etrafında yürüdüler, tabuta dokundular ve sessizce tekrar dışarı çıktılar. Yüzlerce genç vardı, bu yüzden veda uzun sürdü. Artık bağırmıyorlardı; üzgün ve saygılı bir sessizlik içindeydiler. Omuz omuza duruyorlardı; iri yarı, güçlü gençler çocuk gibi birbirlerine sarılıyor, bazıları da ağlıyordu. Acılarını, dayanışma duygusu ile birlikte sanki biraz daha kolay taşıyorlardı.

Konuştuğum gençlerden biri, 17 yaşında bir Afgan göçmeniydi. Norveç'e geleli sadece beş yıl olmuştu ama mükemmel Norveççe konuşuyordu. "Elektro" okuduğunu, Björnholdt okulundaki öğretmenlerin ve öğrencilerin ne kadar harika olduklarını anlattı. Ancak çıraklık alamamak, staj yeri bulamamaktan endişeliydi. Yine de iyimserdi. Birbirimize telefon numaralarımızı verdik. Üç yıl kadar sonra, okulunu ve stajını bitirip ilk işine başladığında beni arayacak, onun ilk müşterisi olacaktım! "Halil'in çok iyi biri olduğunu söylüyor herkes. Öldürüldüğü için çok üzgünüm," dedi. O da diğerleri de birbirlerinden destek buluyorlardı.

Gençlerin gördüğüm davranışları, Müslüman gençler konusundaki her türlü yargıyı yıkacak nitelikteydi. Çaresizlik ve hayal kırıklığı içinde olmak için her türlü nedenleri olmasına rağmen, son derece olgun davranıyorlardı. Biz de toplum olarak onlara ihtiyaç duydukları özeni göstermeli, ayrımcılık ve ırkçılıkla aktif bir şekilde mücadele ederek onlara fırsat eşitliği sağlamalı ve eğitimleri için şart olan staj yerleri bulmak gibi görevlerimizi yerine getirmeliyiz.

Suç işlemek büyük bir toplumsal sorundur. Kaybettiğimiz bir genç, kaybetmememiz gereken bir gençtir! Polis’e suçla mücadele için gerekli kaynakları da sağlamamız gerekir.

Umarım Polis Halil’in öldürülmesinin arkasındaki gerçekleri kısa zamanda aydınlatır, biz de Norveç toplumu olarak genç kardeşimiz Halil’in ölümünden gerekli dersleri çıkarabiliriz.

Halil og andre fantastiske ungdommer fra Østkanten

 

Halil Kara, en ung gutt på 21 år, ble drept på Prinsdal i Oslo fredag. I kveld, tirsdag 14. januar 2020, klokken 17 ble det holdt minnestund for han i Søndre Nordstrand Muslimske Senter. Der ble venner og familie samlet, og det ble tatt farvel med han.

Jeg kjente ikke Halil, heller ikke familien, men sorgen med å miste en ung gutt på en så brutal måte var så stor at jeg valgte å dra til minnestunden for å minnes han og vise min støtte til familien. Jeg trodde først at jeg skulle på en ”vanlig” minnestund på en moské, men i det jeg kom ut av t-banen på Mortensrud litt før kl. 17, skjønte jeg at dette overhodet ikke ville være en vanlig minnestund. Fordi det viste seg at jeg ikke trengte å lete i Google-maps for å finne frem til senteret, jeg kunne simpelthen følge etter noe roping.

Flere hundre ungdommer hadde samlet seg rundt senteret og ropte: ”allahu akbar” (Gud er stor). Dette er en frase som blir ofte brukt av muslimer i dagligtale, når man ber, ved større hendelser eller når folk er fortvilet. Dessverre brukes det også av terorrister slik de gjorde da de stormet konsertlokalet Bataclan i Paris i 2005. Derfor, ville kanskje en uvitende forbipasserende i Mortensrud være redd i kveld, dersom han så disse ungdommene som ropte allahu ekbar.

Jeg opplevde ungdommene som fortvilet. Flere av dem jeg snakket med var fortvilet over at dette kunne skje. Både over at et slikt  drap kunne i det hele tatt skje i Oslo og at noen kunne drepe den blide, gode kameraten deres, Halil. Det virket som om de, i hvert fall noen, viste hvem gjerningsmannen var, men de ville ikke ut med det. Jeg kunne føle misnøyen og frustrasjonen, men som sagt, så lenge når vi ikke vet hva som egentlig skjedde, er det vanskelig å si noe om bakgrunnen for fortvilelsen.

Da bønnen begynte, gikk ungdommen stille inn. Når bønnen var ferdig, gikk de stille rundt kisten der Halil lå og de gikk stille ut igjen. Det var flere hundre ungdommer, så avskjeden tok ganske lang tid. Det var ikke roping mer, kun en sorgfull og respektfull stillhet. De stod hverandre nært, store, sterke gutter ga hverandre varme klem, noen gråt. Virket som om sorg over en smertefull tap, ble noe lettere å bære med en sterk følelse av felleskap.

En av dem som jeg snakket med etterpå var en 17-åring med afghansk bakgrunn. Han hadde vært i Norge kun fem år, men snakket tilnærmet perfekt norsk. Han studerte ”elektro” og ville bare skryte av de flinke lærerne og elevene i Bjørnholdt skole. Men han var bekymret for å ikke kunne få en lærlingplass. Han var allikevel optimist. Vi utvekslet telefonnummere. Han kommer til å ringe meg om sånn ca. tre år, når han har fått sin første jobb slik at jeg kan bli kunde hos ham! ”Det var synd at han ble drept, fordi jeg hørte at Halil var en veldig blid og grei gutt,” sa han. Han og de andre fant støtte hos hverandre.

Oppførselen av disse ungdommene stemte overhodet ikke med fremstillingen av muslimske ungdommer ellers. Dette var ungdommer som hadde all grunn til å være fortvilte og frustrerte, men som behersket seg og oppførte seg fantastisk. Håper flere kan oppleve disse ungdommene slik jeg har opplevd dem i kveld. Vi må gi dem den omsorgen de trenger, vi må stryke deres muligheter ved å jobbe aktivt mot diskriminering og rasisme, og gi dem de mulighetene som de har krav på som lærlingplasser. 

Kriminalitet er et stort samfunnsproblem. En ungdom som går tapt, er en ungdom for mange! Politiet må få de nødvendige midlene for å bekjempe kriminalitet og være til stede der de trengs.

Håper Politiet snarlig avklarer det som har skjedd. Og vi som samfunn må lære noe av det triste tapet til gode, snille Prinsdal-gutten, Halil. 

Aud Grandaunet - En ekte sosialist og feminist

 

Aud Grandaunet, mars 2019. Av: Gülay Kutal

Minnetale for Aud

Gülay K, 12. januar 2020

SVs kvinnepolitiske konferanse

Aud Grandaunet fra Frogner SV døde dessverre juni i fjor, i en alder av 72. Hun var familie av arbeidsfolk fra Overhalla i Nord-Trøndelag. Arbeidet en tid som «krisehjelp» på sjukehus og så som serkretær i et grossistfirma. Utdannet seg da som sosiolog og arbeidet i Personaldirektoratet og Statskonsult, der hun har prøvd å demme opp f or New Public Management så langt det var mulig. Så ble hun medlem av og så leder for et av de kommunale forliksrådene på vegne av SV. Hun var mor til Kari og kone til Knut Kjelstadli.

Som mange av dere sikkert kjenner, var Aud en marksistisk feminist i sin tid. Hun har vært SV-medlem siden 1970-tallet og hadde flere verv i partiet. Hun var med i en gruppe som skulle utvikle en familiepolitikk, og de foreslo da at husholdet og ikke kjernefamilien skulle være grunnenheten. Hun var medlem i det sentrale kvinnepolitiske utvalget, hadde verv i lokallaget og representantskapet i Oslo og var delegat på landsmøter. Og hun satt i styret for lokalavdelingen av Norsk Tjenestemannslag. I Paxleksikon skreiv hun den siste artikkelen, om åttetimers dagen -som munnet ut i lravt som seks timers dag.

Hun satt i styret til venstresidens tanketank, stiftelsen Manifest. Manifest ville være et debattforum og drive folkeopplysning og studier, bidra med rapporter og utredninger på områder som er tverrpolitisk viktige for venstresiden, sa hun sammen med andre kjente styremedlemmer som Claus Jervell og Magnus Marsdal i Klassekampen i 2007.

Hun sa dette i SVs landsmøte i 2005:
«En abortnemnd har en oppgave. Det er å overprøve kvinnenes beslutning, og har ikke noe ansvar for kvinnen etter at beslutningen er tatt. En nemnd er et kontrollorgan og ikke et omsorgstilbud. Derfor er saken klar; nei til nemnd og ja til selvbestemmelse”. Hun mente det ikke var noe til hinder for å heve selvbestemt abort til 16. uke.

Hun sa videre: ”En alvorlig innvending fra sosialister mot selvbestemt abort er at kvinnen ikke skal være alene om avgjørelsen, samfunnet skal bry seg om livssituasjonen for henne og barnet. Men er overprøving i nemnd den rette måten å gi støtte på? Er det en støtte å måtte legge fram en livssituasjon som ikke er forenlig med å gi et barn den omsorgen det trenger for fremmede menn (det er som regel menn i legenemnda) som ikke har noe ansvar for denne situasjonen etter at de har fått sin avgjørelse?”

I representantskapsmøtet i Oslo SV i mars 2019, tre måneder før hun døde, ”SV må jobbe for at min generasjon ikke blir den siste med et trygt arbeidsliv” sa hun.

Blant de synspunktene hun hadde, er:

1)   Ingen kvinnekamp uten klassekamp /Ingen klassekamp uten kvinnekamp

2)   Kriminalisering av prostitusjon kan gjøre kunden farlig; noen vil skjule det, også ved drap

3)   Kvinner som gifter seg med nordmenn, skal ha sjølstendig rett til opphold, ellers får mannen et potensielt kontrollgrep på henne

4)   Kvinnepolitisk utvalg skal har reell mindretallsrepresentasjon

Som kilde til tidligere feministisk sosialisme er det interessant å se på et dokument som hun skrev sammen med tre andre forfattere på et dokument fra 1980 om  "SVs familie og dagliglivspolitikk" utgitt i Argument, Tidsskrift for sosialistisk ordskifte. (se under)

Her sier de:

"Familie-og dagliglivspolitikken er samlet rundt seks prinsipper:

1. Sidestiling av ulike typer samliv,. ideologisk, juridisk og materielt

2. Likeverdig  seksualitet.

4 Utbygging og trygging av den samfunnsmessige omsorgen for den enkelte.

3 Bedre materielle vilkår og boforhold, økonomisk trygghet  for samlevere og enkeltpersoner

5 Lik arbeidsdeling mellom kvinner og menn

6 Arbeid og 6-timers arbeidsdag til alle,"

Så sier de at det er fem områder for en slik politikk: Samliv, Bolig og nærmiljø, Omsorg, Beskatning og stønadsordninger, og Arbeid.

Torild Skard sa om Aud at hun aldri mistet fokuset. Hun holdte fast kapitalisme- og systemkritikken. Hun fokuserte på de systemiske årsakene og sammenhengene – ble ikke lurt av enkelte saker.

Karin Beate Theodorsen sa at Aud var bindingen mellom grassrota og sosialistisk ideologi og strategi.

Aud var stødig, trygg, å stole på. For meg var hun en mentor, en veileder, god venninne,. Hun var en av de tre SV-damer som ga deres talekort til meg på mitt første landsmøte i SV. Jeg vil aldri glemme henne!

Hennes taler:

------------

-------------