Etter folkeavstemningen 12. september, bør Norge øke sin støtte til de demokratiske kreftene i Tyrkia, landet som knytter sammen øst og vest. For også den nye grunnloven bør forbedres.
Avstemning.
Søndag 12. september sa 58 prosent av velgerne i Tyrkia ja til grunnlovsendringene som regjeringen hadde foreslått og parlamentet vedtatt våren 2010.
Tyrkias nå endrede grunnlov ble laget etter militærkuppet 12. september 1980 og vedtatt i 1982. Denne Grunnloven inneholdt bestemmelser som ikke er et demokrati verdig.
Dagens regjeringsparti, AKP (Rettferdighets- og utviklingspartiet), kom derfor i vinter med en rekke endringsforslag til grunnloven. 74 prosent av velgerne i Tyrkia møtte søndag opp for å stemme over disse forslagene – på den samme datoen som militærkuppet inntraff for 30 år siden.
Endringene, som nå er vedtatt, handler om alt fra positiv diskriminering til personvern. Fra reisefrihet til retten til kollektive forhandlinger for offentlig ansatte. Fra å oppheve begrensninger i streikeretten til endringer i sammensettingen av Høyesterett og HSYK (Det høyeste råd for dommere og påtalemyndigheten).
Noen har vært i tvil om de skulle støtte endringene, siden forslagene også innebærer at dommerne får mindre makt, og det er grunn til å spørre om AKP bruker behovet for reform som påskudd til å befeste sin makt, slik opposisjonsavisa Hürriyet har skrevet.
Men det er svært vanskelig å anse de til sammen 26 endringsforslagene som ufornuftige eller udemokratiske.Dessuten åpner disse endringene veien for en fullstendig ny og sivil grunnlov senere.
Derfor var det skepsis
Bortsett fra denne nevnte tvilen, synes grunnlovsendringene å være fornuftige og demokratiske. Avstemningen har vist at flertallet av folket ønsker mer demokrati og frihet. Men hvorfor ville mange likevel si nei til disse? Hvorfor ville folket ikke slutte opp om og bestå denne demokratiske prøven? Hvorfor ville en god del krefter si nei, både på høyre- og venstresiden?
Det skyldtes for det første den store politiske polariseringen i landet: Mange som er mot regjeringen, er så mot at de ville uansett si nei, selv til det mest fornuftige forslaget så lenge det kommer fra «denne» regjeringen. Dette gjelder først og fremst det sosialdemokratiske partiet CHP (Det republikanske folkepartiet) og dets velgere, men også radikale, sekulære krefter både på høyre- og venstresiden.
Opposisjonspartiet CHP anklager AKP for en pan-islamistisk politikk og forsøk på å kvele all opposisjon. Grunnlovsendringen vil åpne veien for AKPs skjulte agenda, nemlig å erstatte det sekulære styresettet med islamisme, mener de. Noen krefter i CHP vil nok også fortsette å sikre de militære privileger, siden de anser militæret for å være garantisten for både modernismen og sekularismen i Tyrkia.
En del andre på venstresiden ville ikke støtte forslagene fordi de ikke har ansett disse endringene som nok til å gjøre grunnloven demokratisk. AKP vil bare utnytte folkeavstemningen og vise seg selv som forkjempere av demokratiet, uten å introdusere særlig forbedring i landets demokratiske situasjon, har disse kreftene ment. Kampen for demokrati mister dermed sin fart med disse ubetydelige reformene, har flere av de som boikottet avstemningen argumentert. Mens noen andre igjen på venstresiden har ønsket alt av demokratiseringsforsøk velkommen, uansett hvor disse kommer fra.
Kurdisk splittelse
Som venstresiden generelt har også de kurdiske partiene vært noe splittet. BDP (Fred- og demokratipartiet) har gått inn for endringene i Grunnloven, men boikottet folkeavstemningen fordi de mente at AKP hadde ignorert deres forslag og ekskludert dem fra prosessen. På den andre siden har vi KADEP (Det deltakende demokratipartiet), der Serafettin Elci uttalte før avstemningen:
«De som lider mest fra dagens undertrykkende, totalitære grunnlov, er det kurdiske folket. Dermed, hvis BDP arbeider for det kurdiske folk, bør det støtte endringene for demokratisering og menneskerettigheter.»
Resultatet av avstemningen viser at boikotten fra BDP har vært effektivt blant kurdere, i øst- og sørøstlige deler av landet. I regionen Hakkari, helt øst mot grensen til Irak, har for eksempel kun 6 prosent stemt.
Det konservative MHP (Den nasjonalistiske bevegelse) anklaget på sin side AKP for å etablere sin egen armé med tilhengere i militæret, og også de har prøvd å få sine velgere til å stemme nei i avstemningen. MHP har ment at endringsforslagene ikke er noe annet enn AKPs forsøk på å etablere kontroll over den dømmende myndighet – på samme måte som kontrollen de har etablert over kapitalen.
Går til retten
Flesteparten av de 16 millioner nei-stemmene kom fra de vestlige delene av landet, fra vestkysten og Istanbul-regionen. Det sies at ca. 45 prosent av ja-stemmene kom fra AKPs egne velgere. Det igjen betyr at minst 13 prosent støttet endringene ikke for AKPs, men for endringenes skyld. De som har boikottet avstemningen, har vist deres misnøye med det de anser som manglende inkludering i prosessen.
Grunnlovsendringene har også åpnet veien for å dømme ansvarlige for statskuppet i 12. september 1980. En del menneskerettighetsorganisasjoner, som «Ja, men ikke nok!»-bevegelsen, gikk allerede dagen etter folkeavstemningen til retten og ba om å få starte rettssak mot 12. september-generalene og dens øvrige ledelse. Forbrytelsene som nevnes i anklagen inkluderer statskupp, endring av grunnloven, styrting av regjeringen, systematisk planlagte drap, forsettlig skade, tortur, frihetsberøvelse og seksuelle overgrep.
Mens denne prosessen går sin rettslige vei, bør regjeringen nå kaste konflikten bak seg og implementere endringene i full åpenhet og i samarbeid med opposisjonspartiene. Endringene i grunnloven går i riktig retning, men er ikke nok. I en ny, sivil grunnlov bør alle demokratiske rettigheter, inkludert fagorganiserings- og ytringsfriheten, sikres og utvides. Kommende nye endringer bør utarbeides i god tid, i dialog med, og med deltagelse fra, alle politiske partier og det sivile samfunnets frivillige organisasjoner.
EU og Norges rolle
EU ønsket denne uka vedtaket av grunnlovspakken velkommen, og de etterspør en permanent styrking av demokratiet ved hjelp av en ny sivil grunnlov. Europa og Norge bør nå støtte de demokratiske kreftene i Tyrkia, landet som knytter sammen øst og vest, og følge nøye med på gjennomføringen av vedtatte grunnlovsendringene.
Samme støtten bør vises i forberedelsene til en ny, sivil grunnlov slik at den kan utformes og implementeres gjennom en bred dialog: Her trenger vi økt deltakelse fra alle partier, fra fagbevegelsen, fra sivilsamfunnets institusjoner og folket for øvrig.
