Vi kjenner historien: I Norge snakket folk ulike dialekter, men de hadde ikke et skriftspråk som passet til dialektene. Det betydde at det var vanskeligere for dem å lære å lese og skrive. Da bestemte Ivar Aasen seg for å lage et skriftspråk som lå nærmere dialektene enn det danske skriftspråket.
Knud Knudsen, på den andre siden, arbeidet med å utvikle et moderne bokmål. Han betydde mye for å fornorske det danske skriftspråket slik at blant annet skrivemåten av ord passet bedre med den uttalen mange nordmenn hadde.
Dette er litt av Norges språkhistorie. I Tyrkia, landet jeg kommer fra, har man hatt noe tilsvarende utvikling: Det såkalte ottomanske språket, som var en blanding av arabisk, persisk og tyrkisk, var det offisielle skriftspråket i det osmanske riket. Man forsøkte å skrive tyrkisk i dette språket, men det var vanskelig. Atatürk reformerte skriftspråket, og man begynte å skrive tyrkisk med latinske bokstaver som passet til lydene på tyrkisk. Da ble det lettere for vanlig folk å lære å lese og skrive.
Men: i denne prosessen valgte man tyrkisk som var snakket i Istanbul som det ”korrekte språket”. Dialekter satset man ikke på – verken muntlig eller skriftlig. I dag lever andre dialekter enn standard tyrkisk i en viss grad, men de blir sett ned på. Språket til folk i landsbygder over hele landet blir latterliggjort.
I Norge har vi en utrolig flott balanse mellom bokmål og nynorsk, i tillegg til alle dialektene. Vi bør passe oss for ethvert forsøk som kan svekke dialektenes og nynorskens velfortjente legitimitet.
Jeg er også veldig lei av at de som ikke gidder å lære nynorsk skriftlig bruker innvandrere som argument. ”De har det vanskelig nok med å lære norsk, hvorfor skal stakkars dem lære nynorsk i tillegg?” Realiteten er at ingen voksne innvandrere pålegges å lære nynorsk; det er unge med minoritetsbakgrunn som skal lære nynorsk. Og disse ungdommene har, i kraft av å være flerspråklige, allerede det beste utgangspunktet til å lære flere språk. Forsøk fra flerspråklige skoler som Holmlia viser at god, moderne undervisning som støtter opp om elevenes lærelyst kan gi svært gode resultater.
I 2008 ba utdanningsbyråd Torger Ødegaard om å fortsette med forsøk med fritak fra skriftlig sidemålsundervisning, men bystyreflertallet ba heller byrådet om ”iverksette tiltak for å styrke norskopplæringen i videregående skole med særlig vekt på utvikling og fornyelse av undervisningen i sidemål”. Jeg har ikke registrert noe sidemålstiltak i regi av Utdanningsetaten i perioden 2008-2011 annet enn et kurs som ble gjennomført i høsten 2008 som handlet om særskilte utfordringer i nynorskopplæringen. Bystyreflertallet så sist uke derfor ingen grunn til å sette i gang nytt forsøk. I stedet håper vi at byrådet følger opp tidligere vedtak i bystyret.
Oslo er en mangfoldig by, og vi setter pris på dette mangfoldet. SV ønsker en debatt om å styrke bruk av nynorsken og språkmangfoldet velkommen, men sier nei til skadelig populisme og nedvurdering av etniske minoriteters kunnskaper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar