Lav representasjon fra minoriteter i Oslo SVs stortingsliste er et problem

Av Gülay Kutal*

Varamedlem i Oslo bystyre, medlem av lokallagsstyre i St Hanshaugen SV og medlem av SVs kvinnepolitiske utvalg

 

 

 

Rettferdig representasjon fra minoriteter er et utrolig viktig prinsipp i vårt demokrati. Derfor har jeg jobbet lenge og dedikert i SV, for å sikre kvalitativt og kvantitativt representasjon fra minoritetene: At det skal være et fast, sentralt utvalg i SV som til enhver tid jobber med asyl-, flyktnings-, innvandrings og inkluderingspolitikk; at det skal være minimum to med minoritetsbakgrunn i SVs lands- og sentralstyre, og minimum to med minoritetsbakgrunn i Oslo SVs fylkesstyre; og partimedlemmer med annet morsmål enn norsk skal få 1 minutt ekstra taletid i interne møter dersom de ønsker det, er blant vedtekter som er vedtatt i SV siden 2005 og  som inneholder min underskrift som forslagsstiller.

 

Det er svært gledelig at nominasjonskomiteen innstiller en kandidat med minoritetsbakgrunn, Marian Hussein, til sikker plass, men utover det finner jeg det skuffende at minoritetsrepresentasjon har ”glippet” på to viktige plan i Oslo SVs nominasjonsprosess og nominasjonskomiteens innstilling: For det første, har det ikke vært god nok representasjon fra minoriteter i nominasjonskomiteen med kun 17%, da den ene kandidaten med minoritetsbakgrunn har trukket seg fra komiteen før innstillingen har vært klar! For det andre, er det heller ikke god nok representasjon fra minoriteter verken blant topp ti eller totalt i Oslo SVs kandidatliste med kun 20% på begge deler!

 

Vi må ta innover oss at minimum 33% av Oslos befolkning og 40% av Oslos barn og unge har minoritetsbakgrunn. En rettferdig og god demokratisk representasjon tilsier derfor at det hver tredje kandidat i listen vår bør vare en med minoritetsbakgrunn, men i forslaget er det kun hver femte som har det! Hvorfor blir det slik når vi egentlig er svært opptatt av inkludering og demokratisk representasjon i SV. Hvorfor lykkes vi ikke med dette helt, da?

 

En ”forklaring” som jeg oftest har hørt i tilsvarende situasjoner tidligere, har vært: ”Vi hadde ikke nok kandidater med minoritetsbakgrunn”. En annen forklaring som jeg har opplevd at kan ha ligget mellom linjene uten å bli sagt noen gang, har vært: ”Vi hadde ikke gode nok kandidater med minoritetsbakgrunn”. Enda en ”forklaring” jeg har møtt fra tid til annen, har vært dette: ”Det var dessverre veldig mange andre  hensyn å ta!” 

 

For å forhindre at slike argumenter kunne brukes denne gangen også, kom jeg på en god ide og en god plan da nominasjonskomiteens innstilling ble sendt til lokallagene til høring: jeg skulle gå rundt og besøke lokallagene, fortelle dem om min sak og fortelle at jeg stilte meg selv, en partiveteran med minoritetsbakgrunn som vet hva å være folkevalgt betyr, til disposisjon blant topp 10 kandidater. Jeg ville dele det store ansvaret som ligger i å sikre god minoritetsrepresentasjon i et sosialistisk parti i den mest mangfoldige byen i Norge, med dem. De ville få muligheten til å tenke seg om og stemme meg inn til tross for at nominasjonskomiteen ikke hadde gitt meg en plass i listen, dersom de var enige med meg om at god minoritetsrepresentasjon er blant de viktigste parameterne når man skal velge partiets representanter til Stortinget.

 

Men jeg måtte først teste ut ideen blant noen av mine partikamerater. Jeg måtte spørre dem. Det var ingen vits i å sette i gang, dersom ingen overhodet delte min visjon!  Alle kamerater med minoritetsbakgrunn som jeg spurte, var enige med meg og anså dette som en demokratisk utfordring. Men herfra til hva som burde gjøres, hadde de ulike meninger: noen mente vi burde ha samarbeidet tidligere og enten de hadde ikke anledning til mobilisering nå eller man var for sent ute nå uansett;  noen sa denne saken og lojalitet mot minoritetsrepresentasjon var viktig, men en annen tilhørighet, lojaliteten til lokallaget var også viktig; noen mente argumentet var ok, men det var vanskelig å gå mot listeforslaget bortsett fra der det var dissens; noen fant nok utfordringen såpass vanskelig å forholde seg til, at de valgte å ikke svare i det hele tatt, men fleste ga sin ubetinget støtte til saken og min kandidatur.

 

Jeg opplevde god støtte og oppmuntring fra flere kamerater med etnisk norsk bakgrunn også, noen liknende tilbakemeldinger som over, samt enda flere type tilbakemeldinger: noen av de jeg spurte var ikke opptatt av nominasjonskampene, men kun politikk; noen mente det var en demokratisk svakhet som gjør stortingsgruppen til Oslo SV mindre representativ for folk i Oslo, hvis de sikre plassene reserveres de ledelsen helst vil ha, selv om disse mangler erfaring og kunnskap fra politisk arbeidet i Oslo, at det ville være mer motiverende å se at folk som lokalt har tjent partiet trofast i nærmiljøet i årevis prioriteres ved stortingsvalg framfor rikspolitikere; noen rådet meg å forhøre meg litt mer først for å se om jeg hadde nok støtte før jeg gikk ut i sosiale medier, for ellers ville jeg fremstå uten bakkekontakt! Noen mente jeg hadde fått nok muligheter i partiet og at det burde holde, mens andre advarte meg mot at dette ville lett kunne oppfattes som en personlig kamp enn en kamp for prinsipper når jeg samtidig ønsket å bli personlig valgt. Til slutt var det noen som var fornøyde med at en kvinnelig representant med somalisk bakgrunn hadde kommet høyt opp og dette burde kunne balansere mot en enkel matematisk prosentberegning på representasjon!

 

I mellomtiden gikk Petter Eide ut og fikk bra støtte til sin sak i medier, siden det var flere som syntes det var galt å vrake en som hadde sittet i Stortinget i en periode. Han presenterte sin sak som manglende representasjon fra ”erfarne folk over 50” og ba om støtte siden han både var erfaren og over 50! Jeg kjente da at det plutselig ble vanskeligere for ”minoritetssaken” å ”vinne”, når det nå var ikke bare én, men to saker og to kandidater som ville ”rokke ved” en enstemmig nominasjonsliste – begge med gode grunner. Har stor respekt for Petter, men han hadde jo klart flere fordeler enn meg når han skulle slåss for sin sak: han var mann, var stortingsrepresentant allerede, og når mitt prinsipielle argument kunne i utgangspunktet engasjere en liten brøkdel av medlemsmassen, da vi minoriteter stadig er underrepresenterte blant medlemmer i Oslo-partiet, ville hans argumentasjon om bedre representasjon fra ”erfarne folk over 50” engasjere flere medlemmer, da en god del medlemmer i partiet hører til denne kategorien.

 

Til slutt bestemte jeg meg for å ta kontakt med lokallagene, bedt om å bli invitert til deres nominasjonsmøter selv om jeg ikke var blant kandidater i listen og selv om jeg absolutt ikke var en Petter Eide som i tillegg hadde gått ut og lansert en enorm støtte bak seg! Jeg begynte å vente spent på reaksjoner. Så skjedde det noe svært bra: jeg ble ønsket velkommen av 9 av til sammen 16 SV lokallag! Jeg deltok i Grorud, Bjerke, Alna, Gamle Oslo, Norstrand, Østensjø, Søndre Norstrand, Sagene og St. Hanshaugen SV sine nominasjonsmøter.

 

I møtene presenterte jeg meg selv, min bakgrunn og erfaring, politiske saker som er viktige for meg og mitt politiske prosjekt noe som inkluderer alt fra kvinne-, utdanning-, kultur- og IKT-politikk til internasjonal-, asyl- og flyktnings-, innvandrings og etnisk likestillingspolitikk – og ikke minst hvorfor det var viktig og riktig med god minoritetsrepresentasjon.  Jeg fikk gode tilbakemeldinger fra lokallagene, men det hele endte opp med at jeg ikke ble foreslått av noen av de lokallagene jeg besøkte. Viste seg å være fire grunner til det: noen lokallag valgte å ikke stemme over kandidater som ikke stod i listen fra nominasjonskomiteen; i fire lokallag ble det reell avstemning og jeg tapte med svært liten margin til kandidatene jeg ble stilt mot; i ett lokallag valgte man å flytte en annen kandidat med minoritetsbakgrunn opp til topp 10,  og til slutt valgte noen lokallag å ikke gå mot en enstemmig nominasjonskomiteinnstilling i det hele tatt!

 

Hva har jeg da lært etter å ha besøkt 9 lokallag og brukt ca. til sammen et ukesverk for å prøve å engasjere dem om min sak, tilsynelatende forgjeves? For det første, virker ikke som om flertallet i Oslo partiet deler mitt syn om at minoritetsrepresentasjonen i stortingslisten vår er svært dårlig og at dette er et stort demokratisk problem. For det andre, virker det ikke som om å ha en aktiv kvinnelig politiker med minoritetsbakgrunn med alder og erfaring tilgjengelig, teller noe. Og til slutt, ikke overraskende nok, har nominasjonskomiteen en veldig stor makt til å avgjøre hvem som skal representere Oslo folk for SV i Stortinget. At vi er et åpent parti der alle medlemmer kan velge hvem som skal representere SV i Stortinget, er i realiteten ikke helt sant. Det er veldig mye som skal til for at lokallagene skal vurdere andre kandidater enn de som en enstemmig nominasjonskomite innstiller etter den første runden i nominasjonskomiteen, og selv hvis de velger å gjøre det, må man være Petter Eide med tilsvarende støtte bak seg, for å bli vurdert inn av nominasjonskomiteen i den andre runden.

 

Jeg er derfor overbevist om at vi trenger flere diskusjoner i Oslo SV med hensyn til nominasjonsprinsipper og -verktøy:

 

·      Er måten medlemmene i nominasjonskomiteen velges i Oslo SV demokratisk nok?

·      Er det optimalt, sett fra representasjonsproblemstilling, at all ”makt” skal være i hendene til syv medlemmer som utgjør nominasjonskomiteen eller bør det  vurderes andre alternativer som for eksempel å gå tilbake til modellen vi hadde noen år tilbake der det fantes en representant fra hvert lokallag i nominasjonskomiteen og dermed større forankring hos lokallagene før nominasjonskomiteen kom med sin første innstilling?

·      Hvilke hoved prinsipper bør være gjeldende ift representasjon? Hvilke kriterier må det alltid balanseres på for best mulig demokratisk representasjon i tillegg til kjønn, som for eksempel: personlige egenskaper som alder, etnisk minoritetsbakgrunn, annen bakgrunn som gjør at man er i minoritet som seksuell legning eller funksjonshemming, evnen til å motivere og engasjere og evnen til å levere resultater; partitilhørighet og –lojalitet, Oslotilknytning og erfaring fra partiarbeid og representasjonsarbeid; politiske saksfelt man har kunnskap om gjennom sin jobb og utdanning, og ikke minst politiske saksfelt man brenner for og har kunnskap og erfaring i?       

·      Er det greit at kun hvert femte medlem i representasjonslisten til Oslo SV har minoritetsbakgrunn der hvert tredje Oslofolk har minoritetsbakgrunn?  Er det greit at på et tidspunkt kan antall med minoritetsbakgrunn i en så viktig nominasjonskomite bli redusert til kun ett? Bør det være et minimum eller er det for eksempel bra nok at en av de to – tre første på sikker plass i listen har minoritetsbakgrunn? Ja, hvor mye skal man legge vekt på demokratisk representasjon fra minoriteter i det hele tatt og i Norges mest mangfoldige by?

·      Bør vi legge opp til en evaluering etter hver nominasjon – av både prosessen og resultatet – for åpenhet og for å stadig bli bedre på partidemokratiet og demokratisk representasjon?  

 

 

Når man taper i en sak, er det lett å bli sur. Men jeg er ikke sur, jeg sier det samme som Mandela, ”Jeg taper aldri. Enten vinner jeg, eller så lærer jeg.” J Samtidig, ønsker jeg at også SV lærer. Det er derfor jeg har brukt krefter til å drive en prinsippkamp i nominasjonsprosessen og ikke minst til å oppsummere fra den. Jeg ønsker at enhver prosess i partiet mitt som er det beste alternativet for en rettferdig og miljøvennlig Oslo, Norge og verden, og som jeg har lojalt og stolt betjent i nærmere tjue år, skal bidra til en nyere og bedre versjon av partidemokratiet. Også for minoriteter!

 

 * En kortere versjon av dette innlegget, kom ut i Klasseakampen den 30.11.2020: