torsdag 12. november 2015

Arbeid med høyreekstremisme må tas på alvor

Vi kondolerer Sverige og alle som ble rammet i terroraksjonen i Kronans skole. Det som nå skjer i Sverige, er en påminnelse om at hat og rasisme kan føre til ekstreme forhold som terror og mord. Vi ser at det har vært en klar økning i antall voldelige uttalelser, så kom ildspåsettelsene og så skoledrap. Når dette skjer i Sverige, kan det fort skje liknende hendelser i Norge.

Mange blir redde nå. Ekstremisme kan være både politisk og religiøs motivert. Det er nå det er viktig at vi holder sammen, at vi klarer å inkludere de som er i risikosonen på begge sider.  Akkurat nå er det igjen høyreekstremisme som har slått til. 22. juli 2011 opplevde Norge også et massivt terrorangrep der rasisme og hat var motivene. I etterkant av dette er det kommet en rapport fra 22. juli-kommisjonen og en stortingsmelding for 2012-2013, men det ser ikke ut til å ha ført til en økt nasjonal satsing for å forebygge høyreekstremisme og hatkriminalitet.

Vi mener derfor at det bør opprettes et nasjonalt kompetansesenter til å arbeide mot alle former for ekstremisme og sivilsamfunnet må styrkes med flere stilinger, og det bør også lages en nasjonal plan for å jobbe med høyreekstremisme. PSTs arbeid med høyreekstremisme må intensiveres, og ikke minst det bør lages en nasjonal definisjon på hva hatkriminalitet er, og standarder og rutiner for hvordan slike saker skal håndteres, bør utarbeides. Hatkriminalitet bør også defineres som et arbeids- og satsningsområde i Politiet. Det er nå på høy tid at arbeidet med høyreekstremisme intensiveres!


Gülay Kutal

Leder for SVs etniske likestillingsutvalg

fredag 16. oktober 2015

Dette er hvorfor jeg er dobbel statsborger

Jeg var 12 år gammel da min far ble arrestert i  Chile i 1973. Jeg ble hjemløs og fulgte ham fra by til by der han var fengslet mens jeg overlevde etter beste evne i løpet av de tre årene han satt i fengsel. Etter påvirkning og hjelp av den norske ambassadør Frode Nilsen, min far ble satt fri på flyplassen i Santiago 15 September 1976 og vi ble geleidet ombord i et fly til Norge.

Våre respektive pass hadde påskrevet et stempel som lød: "gyldig kun for utreise".  I 1978, da jeg var 17 år gammel, fikk jeg et brev fra den chilenske ambassade som lød omtrent slik: "deres søknad om å reise til Chile er avslått på grunn av landets sikkerhet".

Da vi begge var de facto gjort statsløse, fikk vi i Norge Reisebevis for Flyktninger som vi beholdt til vi begge ble norske borgere. 

Jeg fikk lov å reise tilbake i 1990 men jeg forble i Norge da jeg hadde min datter og jobb her.

Mange år senere da jeg arbeidet som leder for en av verdens største flyktningeleir i Darfur, Sudan, ble vi fortalt av myndighetene at alle norske og danske måtte forlate landet umiddelbart. (Dette kom på grunn av oppstanden i forbindelse med Profetens tegninger i dansk og norsk media.)

Da dette betød stor sannsynlighet for å utsette flyktningene for stor risiko med fravær av internasjonale observatører, min sjef sa til Sudanske myndigheter at jeg var chilener og derfor kunne jeg bli. Det ble godkjent. Men for å være korrekt tok jeg kontakt med chilensk UD som forstod konteksten og i løpet av 24 timer ble en eksekutiv avgjørelse tatt og jeg ble fortalt at jeg kunne kalle meg chilensk borger igjen. 

Jeg formaliserte dette flere år senere.
Dette er hvorfor jeg er dobbel statsborger.
Jeg kan emosjonelt ikke velge mellom det landet som ga oss tilflukt og en fremtid og det landet som takket være demokratisering er blitt et eksempel å etterfølge.

Jeg ber inderlig om å slippe å velge.

torsdag 15. oktober 2015

SV og Venstre fremmer forslag om dobbelt statsbrgerskap i Stortinget

Bakgrunn

Dette forslaget har til føremål å sikre at utlendingar som søkjer om norsk statsborgarskap får høve til å oppretthalde sitt opphavelege statsborgarskap, samt at norske statsborgarar som søkjer statsborgarskap i eit annet land ikkje er tvungne til å gje frå seg sitt norske statsborgarskap. Eit moderne demokrati bør ikkje tvinge frie menneske til å seie frå seg eit statsborgarskap dei har fått og ønskjer å halde på.

Spørsmålet om dobbelt statsborgarskap

Noreg har dei siste åra opplevd større og større påvirknad frå globalisering, og jamnt aukande innvandring til landet. I dag er det nær 670.000 invandrarar i Noreg, som no har eit samla folketal på 5.109.056. Aukande migrasjon gjer at mange i dag kjenner seg knytte til fleire land. Dette skjer som følgje av studiar, arbeid og giftermål på tvers av landegrensene. For mange med sterk tilknytning til fleire land er det tungvint og vanskeleg å skulle seie frå seg statsborgarskap, og forslagsstillarane er av den klare meining at høvet til å ha to statsborgarskap vil gjere livet enklare, integreringa betre og rettferds- og inkluderingskjensla sterkare for mange borgarar.   

Stoda i andre land

Om lag halvparten av landa i verda tillet dobbelt statsborgarskap. Til dømes er dette lovleg i samanliknbare land som USA, Canada (1977), Sverige (2001), Island og Finland (2003), Belgia og Tyskland (2007), Australia (2002), Storbritannia (1948), Danmark (2015) og New Zealand. Dette er alle land som mottek mange norske innvandrarar. Noreg er eit av svært få land der ein mistar statsborgarskapet ved søknad om framandt statsborgarskap, utan høve til unnatak. Hellas, Spania, Litauen, Liechtenstein, Polen og  Slovenia har avgrensingar på statsborgarskap for utlendingar i landet, men ikke for statens eigne innbyggjarar i utlandet. Kun 6 ut av Europas 46 stater tillet ikkje dobbelt statsborgarskap, noko som medfører at over 90 % av europeiske borgarar har rett til dobbelt statsborgarskap. Forslagsstillarane finn det også verdt å nemne at i land som Danmark, Sverige, Tyskland og Finland har reglar om dobbelt statsborgarskap blitt innført med breie og blokkoverskridande fleirtal.

Utviklinga internasjonalt har medført at prinsippet om eitt statsborgarskap i stor grad er forlete.  Opning for dobbelt statsborgarskap er no den normale rettstilstanden både i Europa og i Norden. Forslagsstillarane meiner at også Noreg treng å modernisere sin statsborgarlov. Ei slik modernisering bør ha som siktemål å sikre sterakre tilknyting til landet, samt like moglegheiter og demokratiske rettar for innvandrarar til Noreg så vel som utvandrarar frå Noreg.

Sist gong Stortinget tok stilling til spørsmålet om dobbelt statsborgarskap var i innstillinga om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerskapsloven)[1], Ot.prp. nr. 41 (2004-2005). Til grunn for stortingshandsaminga låg innstillinga frå Statsborgarskapslovutvalet ( NOU 2000:32), der fleirtalet gjekk inn for at det skulle vere mogleg med dobbelt statsborgarskap. Dei konkluderte med at spørsmål knytt til stemmerett og valbarheit, verneplikt, høve til å yte vern og bistand i utlandet og tryggingsomsyn ikkje talar mot at folk skal kunne ha dobbelt statsborgarskap. Tvert imot talar fleire av de samme forholda nettopp for å tillate det. I tilleg kjem høvet til å representere Noreg i idrett, søkje støtte frå Statens Lånekasse, retten til norsk pass og moglegheit til å ta enkelte offentlege stillingar. Argumentet om dobbelt verneplikt som argument mot dobbelt statsborgarskap er heller ikkje særleg relevant, sidan Noreg har gjort ei rekke avtalar med andre land om avtening av verneplikt, grunna i omsynet til dei borgarane som av ulike årsaker har dobbelt statsborgarskap i dag.

Nordmenn i utlandet

            Moglegheit for dobbelt statsborgarskap vil ha stor praktisk nytte for norske statsborgarar som bur og arbeider i andre land. Mange nordmenn bur i utlandet i kortare eller langre periodar, og mange har etablert familie. For mange av desse vil det vere ein stor fordel og svært ønskjeleg å oppnå statsborgarskap i landet dei er busett i . Samstundes vegrar mange seg for å gi opp sitt norske statsborgarskap, slik norske styresmakter krev av dei, sidan dei gjerne er både familiært og emosjonelt knytt til Noreg, og ikkje vil ende i praktiske vanskar dersom dei ein dag vil returnere. Dobbelt statsborgarskap vil gjere det mogleg for denne gruppa å oppretthalde tilknyting og identitet i to land, og sikre at det er praktisk enkelt å flytte tilbake. Til dømes bur det i dag 13.000 norske statsborgarar i Danmark, og ca. 35.000 i Sverige. Begge desse landa har opna for dobbelt statsborgarskap[2][3].  

Utlendingar i Noreg

Per 1. januar 2015 var det nær 670.000 innvandrarar i Noreg iflg. SSB. I underkant av 49 prosent kom frå vestlege land – definert som EU28/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand. 51 prosent kom frå Asia, Afrika, Latin-Amerika, resten av Europa og resten av Oseania. I følgje UDI fekk om lag 15.200 innvandrarar norsk statsborgarskap i 2014. Det tilsvarar 88 prosent av dei om lag 17.250 som søkte om dette. I overkant av 10 prosent av dei som fekk statsborgarskap i 2014 kom frå vestlege land. SSB skildrar utviklinga slik:

«Selv om antallet overganger til norsk statsborgarskap har økt i perioden 1977-2013, er det en stadig lavere andel blant dem som kan skifte statstilhørighet, som faktisk gjør det. Arbeidsinnvandrerne som har kommet til Norge etter EU-utvidelsen i 2004, bytter ikke i like stor grad statsborgarskap som flyktninger.»[4] 

Den årlege utviklinga i talet på overgangar til norske statsborgarskap følgjer naturleg nok i stor grad utviklinga for innvandring sju til ti år tidlegare. Når ein ser på den faktiske naturaliseringsraten, som seier noko om andelen av dei som i eit gitt år kan ta norsk statsborgarskap og faktisk gjer det, viser like fullt SSB-rapporten «Overgang til norsk statsborgerskap 1977-2011» at «tilbøyeligheten til å ta norsk statsborgarskap (naturalisering) ikke er like stor de senere årene som man kan få inntrykk av ved å se på antallet overganger alene».
Svært mange som har høve til å søkje norsk statsborgarskap gjer det altså ikkje. I den nemnte SSB-rapporten vert det vist til at fleire enn halvparten av dei som let vere å søkje statsborgarskap ville gjort det dersom dei var trygge på å ikkje miste stigg gamle. Dette er ein treng som nyare forsking stadfestar på tvers av land. Migration Policy Group (MPG) påpeiker: «Forskning viser at kravet om å frasi seg det opprinnelige statsborgarskapet er den viktigste grunnen til at folk ikke vil søke om nytt statsborgarskap. I Danmark gikk andelen som søkte kraftig opp etter at reglene ble endret»[5]. For forslagsstillarane står det etter dette klart at regelverket som tvinger søkjarar til å seie frå seg sitt gamle statsborgarskap er ein hovudgrunn til at mange let vere å søkje, og trass i at dei fyller kriteriane. Dette er uheldig for integreringa, og hindrar tusenvis av menneske frå full og ikkje minst demokratisk deltaking i det norske samfunnet.

Forslagsstillarane meiner at Noreg bør vere eit samfunn som inkluderer og ønskjer velkomen bufaste innvandrarar som medborgarar og statsborgarar, så lenge dei respekterer og overheld våre demokratiske verdiar og landets lover. At våre nye medborgarar samstundes har tilknyting til eit anna land og kultur, bør ikkje vere til hinder for full integrering i Noreg.  

Berre norske statsborgarar har høve til å delta i stortingsval. At titusenvis av bufaste innvandrarar, som mellom anna har høve til å delta i lokalval, ikkje deltek i vår viktigaste demokratiske øving, må reknast som eit betydeleg demokratisk underskot i landet vårt. I 2004 uttalte Europarådets likestillingskomite at dobbelt statsborgarskap er ei styrke for integreringa, mellom anna grunngjeve i moglegheita for demokratisk deltaking.

Meir lempelege krav vil nordiske statsborgarar

            Forslagsstillarane viser til at det er lang tradisjon for at det vert gjort enklare å få norsk statsborgarskap for søkjarar frå andre nordiske land. Dette er grunngjeve i fellesnordisk kultur og språkleg nærleik. Forslagsstillarane viser også til Innst. O. nr. 86 (2004-2005), der ein samla komité støtta statsborgarskapslovutvalet sitt framlegg om at kravet om butid for nordiske borgarar vart lempa til to år. Det bør etter forslagsstillarane sitt syn også bli lempa på språkkravet til borgarar frå Danmark og Sverige, som etter søknad ber om dobbelt statsborgarskap. Per januar 2015 var det 19.973 og 36.887 i Noreg frå høvevis Danmark og Sverige[6]. Etter å ha oppholdt seg i riket dei to siste åra (jf. § 13 første avsnitt), bør det leggjast til grunn at danskar og svenskar – med eit morsmål som ligg svært nær norsk – ikkje treng å gjennomføre 300 timar med godkjent norskopplæring.


Forslag
På bakgrunn av dette vil følgjande representantar leggje fram følgjande forslag:

1.     Stortinget ber regjeringa kome tilbake til Stortinget med forslag til endringar i lov om statsborgarskap som opnar for dobbelt statsborgarskap. Reglane om tilbakekalling, krav om løysing frå anna statsborgarskap og tap av statsborgarskap må tilpassast dette nye prinsippet.
2.     Stortinget ber regjeringa legge fram forslag til ei overgangsordning som sikrar at dei som har måtte seie frå seg sitt norske statsborgarskap som følgje av erverv av framandt statsborgarskap dei siste 5 åra, vert sikra høve til å få tilbake sitt norske statsborgarskap ved søknad, uavhengig av dei ordinære krava til opphaldstid i riket. 
3.     Stortinget ber regjeringa legge fram forslag om å lempe på språkkrava til danske og svenske statsborgarar som søkjer norsk statsborgarskap.
4.     Stortinget ber regjeringa legge fram desse forslaga til lovendringar for Stortinget seinast hausten 2016.



torsdag 8. oktober 2015

En skole tilpasset den enkelte elev

Alle elever skal få tilpasset opplæring, også elever som lærer fort og har et høyt kunnskapsnivå. Det fremgår av opplæringsloven § 1-3 at opplæringen skal tilpasses elevenes evner og forutsetninger. Dette gjelder også faglig sterke elever. Men ingen elever skal plasseres i permanente grupper etter hvor faglig eller svake sterke de er. Skolen skal ikke sortere, men likebehandle og oppmuntre elevene.

En systematisk gjennomgang av forskningen om nivådeling viser at det er LITE som tyder på at bedre mulighet til å dele elevene inn i grupper ut fra faglig nivå vil bidra til bedre læringsutbytte eller vil ha andre positive effekter av betydning. Hvis økt læringsutbytte er rettesnoren, er det mange andre tiltak som har mer gunstig innvirkning på elevene enn det å dele dem i grupper etter nivå.

SV er glad i at en enstemmig komite MED Høyre i Oslo bystyre understreker at å dele elever inn i permanente grupper basert på faglig nivå er ikke tillatt etter opplæringsloven. Vi er også glade i at en enstemmig komite mener at skolene kan og bør benytte seg av den fleksibiliteten som ligger i regelverket slik at faglig sterke elever kan fordype seg mer i fag de har spesielle ferdigheter i.

Vi mener også at når det er færre elever i klassene, vil det være enklere for læreren å tilpasse undervisningen slik at alle elever får opplæring etter individuelt nivå slik loven krever. Flere lærere er også et utrolig viktig virkemiddel for å kunne tilby elevtilpasset opplæring.

Flinke elever kan oppnå like gode resultater i heterogene grupper og klasser dersom lærerne klarer å skape et godt klima for læring i klassen. Forskningen viser også at et effektivt tiltak for denne elevgruppen er å la elevene gå fram raskere enn de andre elevene, såkalte forserte løp.

Selv om vi synes forserte løp kan være en god ide, er vi kritiske til å sette et langsiktig mål om at 10 % av osloelevene skal ta fag og fullføre eksamen på videregående nivå mens de ennå går på ungdomstrinnet. Vi kan ikke se hvilke vurderinger som ligger til grunn for dette måltallet. Vi kan derfor ikke støtte at skolene for eksempel får et måltall om antall elever som bør forsere skolegangen innen enkeltfag. For noen elever kan det være en god løsning, men det er etter vårt syn viktig å se på elevenes totale måloppnåelse, ikke bare måloppnåelse i enkeltfag.

Målet om at et økt antall elever skal forsere opplæringen mangler forskningsmessig grunnlag. SV synes ikke det vil være lurt å endre dagens praksis og/eller økt satsing på nivådeling i opplæringen i osloskolen før det har vært gjennomført en grundig oppsummering og evaluering.
  
Det brukes ulike programmer eller undervisningsmetoder som TIEY (Tidlig innsats / Early Years), FAIF (Fagtekst i Fokus) og NISK (Norsk Intensivt SpråkKurs) i osloskolen som nettopp sikter elevtilpasset opplæring. For skolens utvikling er det viktig at nye undervisningsmetoder blir vurdert på et solid, faglig grunnlag. Derfor ønsker vi at disse programmene evalueres skikkelig før man satser videre på dem.

onsdag 23. september 2015

Bedre seksual- og LHBT+-undervisning i Osloskolen

Ungdommens bystyremøte har fremmet gode forslag for å bedre seksual- og LHBT+-undervisning i Osloskolen.

SV er et feministisk parti. Vi mener at feminisme er en kamp for frihet og mangfold. Derfor er feminisme også kamp for lesbiske, homofile, bifile og transpersoners (LHBT) rettigheter. De store juridiske hindrene er overvunnet, men mye gjenstår for at alle skal føle seg som del av fellesskapet. Derfor må vi fortsette arbeidet med å inkludere LHBT-personer i Oslo.

Skoler må prioritere å skape inkluderende læringsmiljø for alle elever, studenter og ansatte. Skolen er en viktig arena for å motarbeide mobbing og vold knyttet til seksuell orientering og kjønnsuttrykk.

SV er helt enig med Ungdommens bystyremøte og mener at vi må bedre undervisningen, øke kunnskapsnivået og sikre at kompetansemålene blir nådd på en tilfredsstillende måte. Vi mener også at det bør gjennomføres regelmessig kompetanseheving av ansatte i barnehager og grunnskolen om LHBT-befolkningen.

Vi er også enige i å framskynde den obligatoriske undervisningen på skolen for å øke kunnskapsnivået tidligere og forebygge fordommer og mobbing. 

Byrådet må gjøre mer for å sikre et verdig mottak for flyktninger som kommer til Oslo

SV spurte byrådet på bystyremøte i Oslo i dag om hva byrådet gjør for å forbedre mottakssituasjonen for over 200 flyktninger som kommer til Politiets Utlendingstjeneste hver eneste dag. Og vi spurte spesielt om mindreårige flyktninger:

I følge OsloBy kommer det nå om lag 200 flyktninger til Politiets Utlendingstjeneste hver dag.

Det er kjent at flyktningene ligger ute i opptil TI timer før de blir registrert.  Det finnes ikke noe kølappsystem, så de tør ikke forlate plassen sin. Når døren åpnes løper alle til. Frivillige ordner køen så kvinner og barn slipper først inn. Røde kors har en varmestue,  men der kommer ikke folk inn før de er registrert. Da kjøres de uansett til hotellet.

Frivillige ordner mat, te og tepper, tar seg av folk med posttraumatisk stressyndrom, kjører folk på legevakten,  leter etter folk som ikke finner veien til Tøyen. Politiet jobber på spreng med registreringen,  men det er for mange i kø. Politiet er slitne, sykemeldingingene begynner å komme.

Det er positivt at i følge OsloBy, PU samarbeider med UDI om å få til bedre mottaksforhold. Men vi hørte nylig om en mindreårig asylsøker som ble påtruffet på Oslo S og som en uke etter ankomst ennå ikke hadde fått registrert seg, fordi han ikke visste hvor han skulle henvende seg. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Enslige mindreårige asylsøkere er svært sårbare, og kan i verste fall utnyttes av kriminelle miljøer.

Hvordan samarbeider byrådet med staten for å fange opp disse barna på en trygg og god måte? Hvordan kan byrådet bidra til at noen tar i mot flyktningene på Oslo S og busstasjonen – da særlig mindreårige asylsøkere?

Byrådslederen var tydelig i sitt svar om at å motta flyktninger var statens ansvar. Han sa også at byrådet møtte statlige myndigheter jevnlig og samarbeidet godt med dem. Men da vi spurte om byrådet selv tok noe initiativ til å forbedre situasjonen, fikk vi ikke noe svar.

Vi fikk heller ikke noe svar på spørsmålene over som gjelder å sikre en trygg mottak for mindreårige asylsøkere og om å ta i mot flyktningene på Oslo S og busstasjonen.

SV mener at kommunen har et selvstendig ansvar. Byrådet må være aktiv og gjøre mer enn kun å gjøre det staten ber om for å gi utmattede og travmatiserte flyktninger et verdig mottak.