Dette er hvorfor jeg er dobbel statsborger

Jeg var 12 år gammel da min far ble arrestert i  Chile i 1973. Jeg ble hjemløs og fulgte ham fra by til by der han var fengslet mens jeg overlevde etter beste evne i løpet av de tre årene han satt i fengsel. Etter påvirkning og hjelp av den norske ambassadør Frode Nilsen, min far ble satt fri på flyplassen i Santiago 15 September 1976 og vi ble geleidet ombord i et fly til Norge.

Våre respektive pass hadde påskrevet et stempel som lød: "gyldig kun for utreise".  I 1978, da jeg var 17 år gammel, fikk jeg et brev fra den chilenske ambassade som lød omtrent slik: "deres søknad om å reise til Chile er avslått på grunn av landets sikkerhet".

Da vi begge var de facto gjort statsløse, fikk vi i Norge Reisebevis for Flyktninger som vi beholdt til vi begge ble norske borgere. 

Jeg fikk lov å reise tilbake i 1990 men jeg forble i Norge da jeg hadde min datter og jobb her.

Mange år senere da jeg arbeidet som leder for en av verdens største flyktningeleir i Darfur, Sudan, ble vi fortalt av myndighetene at alle norske og danske måtte forlate landet umiddelbart. (Dette kom på grunn av oppstanden i forbindelse med Profetens tegninger i dansk og norsk media.)

Da dette betød stor sannsynlighet for å utsette flyktningene for stor risiko med fravær av internasjonale observatører, min sjef sa til Sudanske myndigheter at jeg var chilener og derfor kunne jeg bli. Det ble godkjent. Men for å være korrekt tok jeg kontakt med chilensk UD som forstod konteksten og i løpet av 24 timer ble en eksekutiv avgjørelse tatt og jeg ble fortalt at jeg kunne kalle meg chilensk borger igjen. 

Jeg formaliserte dette flere år senere.

Dette er hvorfor jeg er dobbel statsborger.

Jeg kan emosjonelt ikke velge mellom det landet som ga oss tilflukt og en fremtid og det landet som takket være demokratisering er blitt et eksempel å etterfølge.

Jeg ber inderlig om å slippe å velge.