torsdag 30. september 2010

Arbeid - feministisk inkluderingspolitikk i praksis

Flere kvinner med minoritetsbakgrunn sliter med å finne jobb; flere får ikke jobbene som de er godt kvalifiserte for. Nå er det på tide at kvinner med minoritetsbakgrunn tar sin fortjente plass i samfunnet ved å komme i arbeid.

I Globaliseringskonferansen i år, skal vi diskutere blant annet :
  • Hvorfor er det så vanskelig for innvandrerkvinner å få jobb?
  • Hva ønsker innvandrerkvinner?
  • Ligger det begrensninger i religion eller kultur?
  • Hva mener innvandrermenn om at konene deres er ute i jobb?
Tidspunkt: Fredag 19/11, 09.00-10.30
Innledere: Audun Lysbakken, Anita Lahore, Farida Ahmadi, Aynur Gürsel
Arrangør: SV etniske likestillingsutvalg

Morsmålsopplæring til alle hvis flerspråklighet er målet!

SVs etnisk likestillingsutvalg som jeg leder vedtok en viktig uttalelse 18. september. Vi håper dette kan bidra til å få gjennomslag for en av SVs kjernesaker, nemlig retten til morsmålsundervisning for alle tospråklige barn.


Morsmålsopplæring til alle hvis flerspråklighet er målet!Uttalelse fra SVs etnisk likestillingsutvalg, ELU
18.9.2010

Det er gledelig at Østberg-utvalget i sin rapport fra juni 2010 konstaterer at flerspråklighet er en verdi og setter opp flerspråklighet som et mål! Dette kan høres helt opplagt ut, men verdien med flerspråklighet har ikke alltid vært like opplagt her i landet når det andre språket har vært ulike ”innvandrerspråk” som urdu, tyrkisk, persisk, kurdisk eller vietnamesisk.
Flerspråklighet er en ressurs for den enkelte og for Norges muligheter for å lykkes i et globalt arbeidsmarked. Mennesker som behersker flere språk og kulturelle koder kan også være ressurspersoner i fredsarbeid, humanitærarbeid, kunst- eller vitenskapelig samarbeid i en globalisert verden.
Det er positivt at utvalget foreslår å utvikle en ny læreplan i morsmål som et fag som kan velges gjennom hele skoleløpet. Vi mener også at morsmålsopplæring må skje i den offentlige skolen og ikke overlates til private aktorer eller organisasjoner fordi kvaliteten på opplæringen som i hvilket som helst annet fag er helt avgjørende.
Østberg-utvalget har dissens i spørsmålet om hvem som skal ha rett til morsmålsopplæring: må eleven ha behov for morsmålsopplæring for å få den eller skal det være en rett for alle? Hvis tilbudet fortsatt skal være behovsstyrt, hvis eleven fortsatt må innrømme at hun ikke duger i norsk for å få opplæring i sitt morsmål, har man ikke kommet lenger. Hvis et fag skal kunne velges, må selvfølgelig alle kunne velge det. Dersom man ikke kan gi tilbud til alle elever i alle språk på tradisjonelt vis, kan man fortsatt bruke andre metoder som fjernundervisning eller nettbasert læring.
ELU støtter mindretallsinnstillingen i Østberg-utvalget og mener at morsmålsopplæring bør være en rett for alle som vil ha det, hvis det er slik at flerspråklighet er målet.

Tyrkia sa ja!

Etter folkeavstemningen 12. september, bør Norge øke sin støtte til de demokratiske kreftene i Tyrkia, landet som knytter sammen øst og vest. For også den nye grunnloven bør forbedres.

Avstemning.
Søndag 12. september sa 58 prosent av velgerne i Tyrkia ja til grunnlovsendringene som regjeringen hadde foreslått og parlamentet vedtatt våren 2010.
            Tyrkias nå endrede grunnlov ble laget etter militærkuppet 12. september 1980 og vedtatt i 1982. Denne Grunnloven inneholdt bestemmelser som ikke er et demokrati verdig.
            Dagens regjeringsparti, AKP (Rettferdighets- og utviklingspartiet), kom derfor i vinter med en rekke endringsforslag til grunnloven. 74 prosent av velgerne i Tyrkia møtte søndag opp for å stemme over disse forslagene – på den samme datoen som militærkuppet inntraff for 30 år siden.
            Endringene, som nå er vedtatt, handler om alt fra positiv diskriminering til personvern. Fra reisefrihet til retten til kollektive forhandlinger for offentlig ansatte. Fra å oppheve begrensninger i streikeretten til endringer i sammensettingen av Høyesterett og HSYK (Det høyeste råd for dommere og påtalemyndigheten).
            Noen har vært i tvil om de skulle støtte endringene, siden forslagene også innebærer at dommerne får mindre makt, og det er grunn til å spørre om AKP bruker behovet for reform som påskudd til å befeste sin makt, slik opposisjonsavisa Hürriyet har skrevet.
            Men det er svært vanskelig å anse de til sammen 26 endringsforslagene som ufornuftige eller udemokratiske.Dessuten åpner disse endringene veien for en fullstendig ny og sivil grunnlov senere.

Derfor var det skepsis
Bortsett fra denne nevnte tvilen, synes grunnlovsendringene å være fornuftige og demokratiske. Avstemningen har vist at flertallet av folket ønsker mer demokrati og frihet. Men hvorfor ville mange likevel si nei til disse? Hvorfor ville folket ikke slutte opp om og bestå denne demokratiske prøven? Hvorfor ville en god del krefter si nei, både på høyre- og venstresiden?
            Det skyldtes for det første den store politiske polariseringen i landet: Mange som er mot regjeringen, er så mot at de ville uansett si nei, selv til det mest fornuftige forslaget så lenge det kommer fra «denne» regjeringen. Dette gjelder først og fremst det sosialdemokratiske partiet CHP (Det republikanske folkepartiet) og dets velgere, men også radikale, sekulære krefter både på høyre- og venstresiden.
            Opposisjonspartiet CHP anklager AKP for en pan-islamistisk politikk og forsøk på å kvele all opposisjon. Grunnlovsendringen vil åpne veien for AKPs skjulte agenda, nemlig å erstatte det sekulære styresettet med islamisme, mener de. Noen krefter i CHP vil nok også fortsette å sikre de militære privileger, siden de anser militæret for å være garantisten for både modernismen og sekularismen i Tyrkia.
            En del andre på venstresiden ville ikke støtte forslagene fordi de ikke har ansett disse endringene som nok til å gjøre grunnloven demokratisk. AKP vil bare utnytte folkeavstemningen og vise seg selv som forkjempere av demokratiet, uten å introdusere særlig forbedring i landets demokratiske situasjon, har disse kreftene ment. Kampen for demokrati mister dermed sin fart med disse ubetydelige reformene, har flere av de som boikottet avstemningen argumentert. Mens noen andre igjen på venstresiden har ønsket alt av demokratiseringsforsøk velkommen, uansett hvor disse kommer fra.

Kurdisk splittelse
Som venstresiden generelt har også de kurdiske partiene vært noe splittet. BDP (Fred- og demokratipartiet) har gått inn for endringene i Grunnloven, men boikottet folkeavstemningen fordi de mente at AKP hadde ignorert deres forslag og ekskludert dem fra prosessen. På den andre siden har vi KADEP (Det deltakende demokratipartiet), der Serafettin Elci uttalte før avstemningen:
            «De som lider mest fra dagens undertrykkende, totalitære grunnlov, er det kurdiske folket. Dermed, hvis BDP arbeider for det kurdiske folk, bør det støtte endringene for demokratisering og menneskerettigheter.»
            Resultatet av avstemningen viser at boikotten fra BDP har vært effektivt blant kurdere, i øst- og sørøstlige deler av landet. I regionen Hakkari, helt øst mot grensen til Irak, har for eksempel kun 6 prosent stemt.
            Det konservative MHP (Den nasjonalistiske bevegelse) anklaget på sin side AKP for å etablere sin egen armé med tilhengere i militæret, og også de har prøvd å få sine velgere til å stemme nei i avstemningen. MHP har ment at endringsforslagene ikke er noe annet enn AKPs forsøk på å etablere kontroll over den dømmende myndighet – på samme måte som kontrollen de har etablert over kapitalen.

Går til retten
Flesteparten av de 16 millioner nei-stemmene kom fra de vestlige delene av landet, fra vestkysten og Istanbul-regionen. Det sies at ca. 45 prosent av ja-stemmene kom fra AKPs egne velgere. Det igjen betyr at minst 13 prosent støttet endringene ikke for AKPs, men for endringenes skyld. De som har boikottet avstemningen, har vist deres misnøye med det de anser som manglende inkludering i prosessen.
            Grunnlovsendringene har også åpnet veien for å dømme ansvarlige for statskuppet i 12. september 1980. En del menneskerettighetsorganisasjoner, som «Ja, men ikke nok!»-bevegelsen, gikk allerede dagen etter folkeavstemningen til retten og ba om å få starte rettssak mot 12. september-generalene og dens øvrige ledelse. Forbrytelsene som nevnes i anklagen inkluderer  statskupp, endring av grunnloven, styrting av regjeringen, systematisk planlagte drap, forsettlig skade, tortur, frihetsberøvelse og seksuelle overgrep.
            Mens denne prosessen går sin rettslige vei, bør regjeringen nå kaste konflikten bak seg og implementere endringene i full åpenhet og i samarbeid med opposisjonspartiene. Endringene i grunnloven går i riktig retning, men er ikke nok. I en ny, sivil grunnlov bør alle demokratiske rettigheter, inkludert fagorganiserings- og ytringsfriheten, sikres og utvides. Kommende nye endringer bør utarbeides i god tid, i dialog med, og med deltagelse fra, alle politiske partier og det sivile samfunnets frivillige organisasjoner.

EU og Norges rolle
EU ønsket denne uka vedtaket av grunnlovspakken velkommen, og de etterspør en permanent styrking av demokratiet ved hjelp av en ny sivil grunnlov. Europa og Norge bør nå støtte de demokratiske kreftene i Tyrkia, landet som knytter sammen øst og vest, og følge nøye med på gjennomføringen av vedtatte grunnlovsendringene.
            Samme støtten bør vises i forberedelsene til en ny, sivil grunnlov slik at den kan utformes og implementeres gjennom en bred dialog: Her trenger vi økt deltakelse fra alle partier, fra fagbevegelsen, fra sivilsamfunnets institusjoner og folket for øvrig.




Ingen mennesker er ulovlige!

Jeg innledet i konferansen som startet denne kampanjen på Litteraturhuset 2. september. Det var fantastisk mange mennesker som hadde møtt opp: engasjerte og kunnskapsrike mennesker med hjerter og følelser! I en vanskelig tid hvor asysløkere anses kun som et problem og hvor antall asylsøkere ønskes mer og mer begrenset, var det veldig godt å se at mange var solidariske med og tok ordet for de aller vanskeligst stilte, nemlig "papirløse".

En klar beskjed fra konferansen var Ingen mennesker er ulovlige! - det samme heter kampanjen som er startet av Norsk Folkehjelp, Amnesty International Norge, Kirkens Bymisjon, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), Antirasistisk Senter, Etiopiske asylsøkeres forening, Mellomkirkelig Råd, Human-Etisk Forbund, Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA), Redd Barna, Nettverk mot statlig rasisme, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Juss-Buss, Afghan Refugee Committee, Blitz, Det iranske flyktningrådet i Norge, Flyktningnettverket til Norges Kristne Råd, Humanistisk Ungdom, Den norske Helsingforskomité, PRESS - Redd Barna Ungdom, Caritas og Nestekjærlighetskampanjen.

I SVs program, kap.11.13, "Et mer solidarisk Norge" står det:

"Innstrammingene i norsk asylpolitikk fra høsten 2008, som SV gikk imot, må derfor reverseres. Situasjonen for og rettighetene til ureturnerbare asylsøkere må forbedres. Så lenge den sikkerhetsmessige situasjonen fortsetter å forverres må Norge stanse tvangsutsendelser av afghanske asylsøkere.

SV vil at det skal fastsettes en maksimal tidsgrense, etter hvilken asylsøkere uten endelig vedtak, eller som ikke kan returneres, får en ny behandling av sin søknad. Ved ny vurdering skal ventetiden tillegges avgjørende vekt i retning av opphold. Barns oppholdstid skal særlig vektlegges."
Dette overlapper en god del med det viktigste kravet fra organisasjonene, nemlig at det bør settes et tak for hvor lenge man kan gå uten rettigheter. Det er noe jeg er glad for.