Det er en kald og grå dag i Oslo. Regnet pisker mot vindusrutene, og i gatene går folk med nedbøyde hoder. Men inne i en liten leilighet på Kløfta i Ullensaker, der Rukhsana Husseini bor, er det en annen type storm som raser. En storm av frykt, usikkerhet og tårer.
Rukhsana har bodd i Norge i 12 år. Hun har bygget et liv her – et liv med kjærlighet, arbeid og to vakre barn. Hun har deltatt i lokalsamfunnet, bidratt til fellesskapet og skapt sterke bånd med naboene. Men nå står hun overfor en trussel som river i hjertet hennes: utvisning!
Det er en praksis som rammer familier og barn hardt. Langtidsboende innvandrere, som har satt sine røtter dypt i norsk jord, blir plutselig kastet ut på grunn av feil informasjon de har gitt eller skal ha gitt til myndighetene for lenge siden. Rukhsana er et eksempel på hvordan denne politikken kan rive familier fra hverandre. Hun er gift, har to barn, gravid med det tredje og er godt etablert med jobb og hus. Likevel står hun på kanten av avgrunnen, med utvisningens mørke skygge hengende over seg.
Det er på tide å rette søkelyset mot denne praksisen. Vi trenger en foreldelsesfrist i saker om tilbakekall av opphold og statsborgerskap. I budsjettforliket med SV i 2023, ble det også enighet om at barnets beste skal telle i slike saker og alternative sanksjoner skal vurderes som ikke river familier fra hverandre. Og dette ble man enige også om at skal skje allerede i løpet av 2024! Da bør vi avslutte med denne inhumane praksisen nå og sørge for at saker som Rukhsana Husseini sin blir satt på ro til den nye forskriften er på plass.
Og vi må gå enda lenger. Hensynet til barn er etter loven et grunnleggende hensyn og derfor viktig i vurderingene. I de aller fleste sakene mener forvaltningen at det er til barnas beste at en forelder ikke blir utvist. Ved alvorlige lovovertredelser slår hensynet til barnas beste likevel ikke alltid igjennom. Det er på tide å endre dette. Barnets beste må veie tyngst når ulike hensyn skal veies opp mot hverandre også ved alvorlige lovovertredelser.
Nå skal Rukhsana sendes til Pakistan. Men hun har afghanske papirer, og som om det ikke var nok, tilhører hun hazara-minoriteten. Vi vet jo at hazaraer blir undertrykt i Pakistan, spesielt i Quetta-området hvor Rukhsana og hennes familie har bodd. Landinfo har dokumentert hvordan hazaraer blir angrepet og utsatt for hatangrep. I Pakistan vil hun være i reell fare. Og hva med familien? Rukhsana har ingen garanti for at hun vil kunne få kontakt med dem.
Hvis vi ikke endrer loven og når vi ser tilbake på vår tid, vil vi kanskje skamme oss. Skamme oss over at vi tillot at familier ble revet fra hverandre, at barn ble fratatt sine trygge omgivelser, og at mennesker ble sendt ut i en uviss fremtid. Vi vil kanskje spørre oss selv hvordan vi kunne være så blinde, så likegyldige.
Jeg forestiller meg at Rukshana har kanskje lagd ferdig kofferten sin som allerede har ventet ved døren i flere dager. Sammen med mannen hennes, Arif, har de kanskje prøvd å putte ting i kofferten som skulle minne henne om hjemmet, barna, naboene og hans fredelige og trygge liv i Oslo. Ting som vil gi henne mot og håp uansett hvor hun går: En lusekofte genser, svart med hvitt mønster, strikket av naboen Randi. Et fotoalbum fylt med smilende ansikter og gode minner - den yngste sønnen lager pepperkaker i barnehagen eller den eldste bærer flagget til skolen på Kløfta som han går i, den 17.mai! Et par håndstrikket babysokker til babyen som hun bærer i magen. Jeg prøver å forestille meg hvordan guttene hennes har det. Hva tenker de at skal skje med moren, med dem? Når skal de få sett henne igjen?
La oss ikke glemme at bak tall og papirer er det mennesker – med drømmer, håp og kjærlighet – som lider. For når vi ser tilbake, vil vi ikke at skammen skal veie tungt på våre hjerter. Vi vil at historien skal huske oss som de som sa nei til urettferdighet og ja til medmenneskelighet.
La Rukshana bli! La barnets beste veie tyngst når ulike hensyn skal veies opp mot hverandre!
