Katarina Storalm utstiller sine tegninger som handler om nazisme på norsk jord

Katarina Storalm er faglærer i kunst og håndverk på Bjørndal skole. Hun er politisk engasjert og er leder av kvinnegruppa Ottar i Oslo. Nå utstiller hun sine tegninger i Galleri E96 i Industrigata 67 frem til 14. november.

«Nesten alle bildene i «Along the lines of human condition» er produsert i løpet av de siste 7 månedene, og de viser nok et eksplosivt kreativt utløp under en krisetid,» sier hun. Så spør jeg henne hva hun tegner og hvorfor hun tegner det hun tegner! «Godt spørsmål!» sier hun og smiler. Hun forteller meg at hun for tiden ønsker å utfordre seg selv til å fokusere mindre på detaljer i tegningene sine og øver seg på å få en løsere og mer ekspressiv strek. Hun ønsker å formidle følelser i formen, ikke bare en fotografisk korrekt gjengivelse av virkeligheten, sier hun. Hun vil rett og slett være mer interessant enn som så!

 

Katarina kommer opprinnelig fra Saltdal i Nordland. Hun har nylig startet på et større prosjekt med å fortelle lokalhistorie fra Saltdal fra krigen med en tegneserie. Hun er ikke helt fornøyd med den norske populærkulturelle historieformidlingen som fokuserer på enkelte historier, som tungtvannsaksjonen på Rjukan og hendelser som fant sted stort sett sør for Trondheim. 

«Krigshandlinger i Nord Norge er underkommunisert og svært få vet om de dramatiske hendelsene som skjedde i Nordland. For eksempel er det ikke mange som vet at det var opp mot 18 fangeleire i Saltdal for bl.a. sovjetiske, jugoslaviske og polske krigsfanger. Det var nærmere 100 000 krigsfanger som utførte slavearbeid i Norge under krigen. Mange av dem var i nordland for å bygge innfrastruktur. Nazistene ønsket å bygge vei og jernbane opp mot Narvik for å styrke innfrastrukturen i Norge, eller «Festnung Norwegen» som det het på den tiden. Dette gjorde de i tett samarbeid med NSB og Statens vegvesen.

 

Leirene kan sammenliknes med «Nacht und nebel»-leire i Europa, leirer hvor politiske motstandere av nazismen skulle forsvinne sporløst, i natt og tåke. Det var ikke meningen at noen skulle overleve. SS-hauptsturmführer Fritz Kiefer var kommandant i fangeleiren i Botn, sør for Rognan i Saltdal. Kiefer var en sadist som behandler både fanger og underordnede dårlig og brutalt. Norske vakter fra hirdvaktbataljonen fortalte i rettsoppgjøret etter krigen at Kiefer var en «satan uten like, han må være hentet rett ut av sinnsykehus i Tyskland». Når han var full - noe han ofte var - var alle redde, også tyske vaktsoldater. «Ingen i Saltdal kunne etter krigen beskrive hvordan Kiefer så ut. Alle snudde seg bort dersom han kom gående» forteller Storalm og peker på malingen med fangeleiren der den beryktede fangevokteren Fritz står på den ene siden, og en av de overlevende fra leieren er plassert i det andre hjørnet av maleriet. 

«Det er flere episoder hvor nordmenn fra hirdvaktbataljonen bruker bajonett til å stikke fangene i Botn-leiren i kroppen,» sier hun og viser tegningen sin med tre bajonetter. «Det går så langt at tyske SS-soldater griper inn. De synes det blir for ille og finner volden unødvendig. Etter denne hendelsen og flere andre, liknende hendelser fjerner den tyske leirledelsen bajonettene til Ramberg og de andre vaktene som deltok i mishandlingen,» forteller hun og jeg opplever at hun iakttar min reaksjon mens hun gjør det.

 

Det er mitt syn at alle har et ansvar for å formidle videre disse historiene, med de midlene de har tilgjengelig. Ikke alle finner frem disse historiebøkene for å pløye seg igjennom, det må levendegjøres. Disse historiene er i ferd med å gå i glemmeboka for svært mange, og da er det viktig å formidle dem, ikke bare i ren tekst, men ved muntlig fortelling og visualisering gjennom tegning, film, dramatisering og foredrag. Dette er et arbeid mot nazistiske tendenser i verden, som vi kan se er på fremmarsj den dag i dag. Vi må aldri glemme.