Forslag om styrking av flerspråklighet hos barn

Begrepsavklaring

Førstespråk er det språket barnet har lært først, faller ofte sammen med morsmål

Andrespråk er det neste språket barnet lærer, et språk som barnet har bruk for i et miljø det tilhører, kan ofte være majoritetskulturens språk

Morsmål er det språket barnet lærer først, det språket barnet forstår best eller det språket barnet identifiserer seg med.

Simultant tospråklighet er når barnet lærer to eller flere språk fra fødselen av.

Suksessiv tospråklig er når barnet begynner å lære det andre språket på et seinere tidspunkt

Før ble begrepet fremmedspråklige barn brukt, det begrepet har en gått vekk fra. Fremmedspråk er et uttrykk forbeholdt de andre språkene en lærer i skolen (B – og C språk)

I følge Psychology Today, er mer enn hav parten av verdens befolkning er tospråklig. Det betyr at mer enn 3,5 milliarder mennesker kommuniserer i mer enn et språk daglig. Man mener at tospråklighet øker evnen til å fokusere og takle multiprosessering, men å beherske flere språk gir også helt konkrete, hverdagslige fordeler.

“Living in globalized and multicultural society, it has become critical more than ever that we have the ability and willingness to interact with many different kinds people, all bringing their diverse languages and subtle nuances.” sier engelsk-spansk språklig Gabriel fra Los Angeles.

Ved å beherske flere språk, kan man forstå bedre og sette pris på kulturelle referanser og forskjeller. Fleste former for kunst og populær kultur, er best i deres originale språk. De som behersker flere språk på samme nivå som sitt morsmål, får muligheten til å erfare sangene, bøkene, filmene… på en helt ”ekte” måte i sitt opprinnelige språk.

Når man behersker sitt morsmål på en best mulig måte, kan man beherske det andre, tredje og enda flere språk lettere. I tillegg, skaper flerspråklighet jobbmuligheter og muligheten til å navigere seg i hele kloden.

"Personalet skal bidra til at språklig mangfold blir en berikelse for hele barnegruppen, støtte flerspråklige barn i å bruke sitt morsmål og samtidig aktivt fremme og utvikle barnas norsk-/samiskspråklige kompetanse."

(Kunnskapsdepartementet 2017)

Som FUB Oslo framhever er ”flerspråklig personale viktig for barnehagebarn. Flerspråklige ansatte bringer med seg verdifull kompetanse om flerspråklige praksiser som kan berike barnehagens språkmiljø, de kan synge sanger på barnets morsmål og gjøre barnehagestarten tryggere for barnet, de kan være gode språklige rollemodeller for flerspråklige barn og lære enspråklige barn at det finnes flere språk, de kan støtte barnas morsmålsutvikling, se og forstå barnas behov og utfordringer med å lære seg norsk, i tillegg til at de er viktige aktører for å etablere godt foreldresamarbeid med minoritetsforeldre. Også majoritetsspråklige barn har stor nytte av å bli kjent med at det finnes andre språk, andre språkpraksiser og andre kulturelle bakgrunner enn deres egne.” Forslagsstilleren mener at dette er gjeldende for skoleansatte også.

Enda en fordel med to- eller flerspråklighet, er at en som kan språket til sin mor, føler en form for forbindelse til sitt arv, historie og familie. Å ikke kjenne til sitt språk, ergo sine røtter, kan skape store konflikter i familier. ”The biggest benefit is being able to communicate with my parents. As simple as that sounds, I’ve seen many first generation immigrant families struggle with this -– the parents never fully assimilate and the children grow up ‘Americanized,’ resulting in almost an internal culture clash within families.” sier engelsk-koreansk språklig Cindy fra New York.

Ikke minst, med flerspråklighet lærer barn å uttrykke seg selv på ulike, spennende former. Noen til og med mener at flerspråklige har flere personligheter og oppfører seg ulikt i ulike språk. Ved å ha språkkompetanse, kan skolen også fungere som en integreringsarena hvor barn med asyl- og flyktningbakgrunn.

Ved å ta utgangspunkt i fortellinger fra ulike kulturer på ulike språk kan vi gi alle barn både identitetsbekreftelse og perspektivutvidelse. Målet vil være at barnehagene blir flerspråklighet fellesskap til glede for hele barnegruppa.

Undersøkelser viser at mens fransktalende barn kan være stolte over sitt morsmål i Osloskolen, vil barn med arabisk kunne ønske å skjule. Er det slik at flerspråklighet er en ressurs bare dersom du har det “riktige” morsmålet? To femte deler av Oslos barn er flerspråklig og det kan ikke være ”riktig” eller ”galt” språk i flerspråklighet . Dette er en enorm ressurs for byen vår som bør styrkes.

I dagens internasjonale samfunn og ikke minst i framtiden vil flerspråklige barn kunne bruke sin kompetanse i form av studier eller i arbeidslivet. Derfor er det vårt ansvar å stimulere og holde den tospråklige ”døren” åpen.

 

På bakgrunn av dette foreslår jeg at:

• Osloskolen intensiverer samarbeidet med ”Senter for flerspråklighet” ved Universitetet i Oslo og NAFO - nasjonalt senter for flerkulturell opplæring for å styrke flerspråklighet hos barn i Oslo.
• International Mother Language Day den 21. februar markeres i barnehagen og skolen
• Barnehagens og skolens ulike morsmål blir synlige og anerkjent ved å bruke dem i sanger, historier og tospråklige bøker
• Der det finnes tospråklig undervisningsopplegg, oppmuntres flerspråklige elever, også de som behersker norsk, til å bruke dette opplegget i tillegg til opplegget i norsk. For et eksempel, se tospråklige undervisningsopplegg  om ”Hjertet og lungene” for elever i 4. trinn eller tospråklige undervisningsopplegg om ”Det gamle Hellas” for elever i 5.-7. trinn
• Det jobbes med flerspråklige fortellinger i barnehagen etter blant annet en film og et hefte med tips og ideer til hvordan en kan arbeide med flerspråklige fortellinger laget av veilederkorpset for barnehagene i kommunen sammen med basen for flerspråklige assistenter og fortelleren Marianne Stenerud i Johannes Læringssenter i Stavanger.

Anadili Norvecce olmayan cocuklarimizin dil egitimindeki pürüzlerin giderilmesi icin mecliste verdigim oneriler

Oslo okullarinda anadili Norvecce olmayan cocuklara yönelik Özel Dil Egitimi'nin (Særskilt språkopplæring) nasil gittigine dair, Belediye Denetmenligi (Kommuunerevisjon) tarafindan bir rapor yayinlandi. Rapora göre Norvecce'si yetersiz görülerek özel dil egitimi verilen cocuklarin % 50'si, 10 yillik okul süresi boyunca bu programdan cikamiyor. Yani 10 yil özel egitim görmelerine ragmen hala Norvecce'yi tam olarak ögrenmis sayilmadan okuldan mezun oluyorlar.

Bilerek veya bilmeyerek cocuklarimizin dil egitiminde haksizlik yapilmasina ve ihmalde bulunulmasina göz yummamaliyiz.

Bu raporun ele aldigi konulara dair genis yorumumu ve Eyalet Meclisi'nde verdigim önerileri Norvecce olarak burada gorebilirsiniz:  http://gulay-kutal.blogspot.no/2015/08/srskilt-norskopplring-bare-delvis.html

Burada ise Oslo Eyalet (Belediye) Meclisi'nde verdigim önerilerimi Türkce olarak özetlemek istiyorum:

1.   Oslo'daki okullarda özel dil egitiminin nasil isledigine dair kapsamli ve sistematik bir arastirma yapilmasi

2.    Cocuklarin Norvecce seviyelerini ölcerken Norvecce notunun yanisira daha kapsamli verilere de dayanilmasi

3.     Tüm ögrencilere esit davranilip, Norvecce seviyesi ölcümünde tüm okullarda ayni testin kullanilmasi

4.     Son on yilda cift dilli egitim ve anadili egitimi icin basvurularinin neden azaldiginin arastirilmasi ve ögrencilerin cift filli egitim ve anadili egitimi haklarini garantiye almak icin varolan yasanin okullar tarafindan tam anlamiyla anlasilmasinin saglanmasi

Bu konu önce yarinki komite toplantisinda, sonra 26 Agustos günkü meclis toplantisinda görüsülecektir. Konuyla ilgili önerilerinizi bekliyorum. 26 Agustos'ta Rådhuset'ye gelip görüsmeleri de izleyebilirsiniz. Öneriler Sosialistisk Venstreparti'den verilecektir. Sizler de söz konusu tarihe kadar tanidiginiz politikacilardan ya da partilerden önerilerimizi desteklemelerini isteyebilirsiniz.

Tilbud om fremmedspråk fra 5. trinn

På ”spørretimen” under kultur- og utdanningskomiteens møte den 8. oktober, spurte jeg byråden om valg av fremmedspråk fra 5. klasse. Jeg spurte hvorfor det kun var arabisk og urdu som var valgt, og om bystyrevedtaket ikke  tilsa at en skole kunne tilby også andre språk som fremmedspråk, for eksempel tyrkisk, så lenge når man hadde ressurser i skolen som kunne lære bort språket?

Jeg opplever at jeg fikk to forskjellige svar fra byråden og etaten. Byråden sa at man ville tilby språk som næringslivet etterspurte og ga tysk, polsk, spansk og russisk som eksempel. Etaten svarte at det var også andre vurderinger etaten gjorde, som for eksempel hvilke språk samfunnet hadde behov for og om man hadde faglige muligheter til å lære språket, og man listet opp timetall, lærerkompetanse, eksamensformer, nok mange elever, mulighet til kontinuitet i videregående skole osv. som kriterier. "Det er ikke bare å finne 5-6 elever , så skal man gå i gang!", "Elever står ikke i kø for å ta tyrkisk." og  "Dette er et ordinært fagtilbud,” ble det også sagt. 

Jeg er glad i intensjonen i bystyrevedtaket fra 12.8.2013 som lyder: ”Byrådet bes tas initiativ til en forsøksordning med 2. fremmedspråk fra 5. klasse i Oslo, og det bør rettes til rette for et stort språkmangfold.”, men svarene jeg fikk får meg til å tenke at dette mangfoldet kanskje ikke kan bli så stort allikevel. Derfor lurer jeg på:

1. I notatet fra byråden fra 24.9.2014, står det kun urdu og arabisk som språk planlegges å tilbys som fremmedspråk fra 5. trinn, mens det var kinesisk og en del andre språk som ble nevnt muntlig i komitemøtet. Hvilke språk vil tilbys som fremmedspråk fra 5. trinn og i hvilke skoler?
2. Hvilke kriterier ligger til grunn for utvalg av fremmedspråk  som kan tilbys fra 5. trinn?
3. Hva er de konkrete fakta bak påstanden om at næringslivet etterspør tysk, polsk, spansk og russisk? 
4. Hvilke språk mener byråden at ”samfunnet har behov for”? Hva er kriterier for at et språk vurderes som et språk som samfunnet har behov for?
5. Er en av kriteriene for å tilby et språk  som fremmedspråk i barneskolen, antall elever som etterlyser det språket? Hva er antallet elever som tilsvarer en ”kø” i så fall?
6.  I Oslo har så mange som 40 % av alle barn har minoritetsbakgrunn og et annet morsmål enn norsk, og språkene er mange. I den globaliserte og dynamiske verden som vi lever, jo flere som mestrer flere av disse språkene, jo flere sosioøkonomiske gevinster vil byen vår høste i fremtiden. Har byråden et ønske om å kunne tilby så mange som mulig av disse språkene som fremmedspråk i Osloskolen?

Oslo har ansvar for språkmangfoldet

(Trykket i Aftenposten 15. mars: http://papermill.intermedium.com/papermill/getArticle.xsp?docId=dec3e28cb7b82dc384b60b6b63a87811&sid=6283&pdf=true)

Vi kjenner historien: I Norge snakket folk ulike dialekter, men de hadde ikke et skriftspråk som passet til dialektene. Det betydde at det var vanskeligere for dem å lære å lese og skrive. Da bestemte Ivar Aasen seg for å lage et skriftspråk som lå nærmere dialektene enn det danske skriftspråket.

Knud Knudsen, på den andre siden, arbeidet med å utvikle et moderne bokmål. Han betydde mye for å fornorske det danske skriftspråket slik at blant annet skrivemåten av ord passet bedre med den uttalen mange nordmenn hadde.

Dette er litt av Norges språkhistorie. I Tyrkia, landet jeg kommer fra, har man hatt noe tilsvarende utvikling: Det såkalte ottomanske språket, som var en blanding av arabisk, persisk og tyrkisk, var det offisielle skriftspråket i det osmanske riket. Man forsøkte å skrive tyrkisk i dette språket, men det var vanskelig. Atatürk reformerte skriftspråket, og man begynte å skrive tyrkisk med latinske bokstaver som passet til lydene på tyrkisk. Da ble det lettere for vanlig folk å lære å lese og skrive.

Men: i denne prosessen valgte man tyrkisk som var snakket i Istanbul som det ”korrekte språket”. Dialekter satset man ikke på – verken muntlig eller skriftlig. I dag lever andre dialekter enn standard tyrkisk i en viss grad, men de blir sett ned på. Språket til folk i landsbygder over hele landet blir latterliggjort.

I Norge har vi en utrolig flott balanse mellom bokmål og nynorsk, i tillegg til alle dialektene. Vi bør passe oss for ethvert forsøk som kan svekke dialektenes og nynorskens velfortjente legitimitet.

Jeg er også veldig lei av at de som ikke gidder å lære nynorsk skriftlig bruker innvandrere som argument. ”De har det vanskelig nok med å lære norsk, hvorfor skal stakkars dem lære nynorsk i tillegg?” Realiteten er at ingen voksne innvandrere pålegges å lære nynorsk; det er unge med minoritetsbakgrunn som skal lære nynorsk. Og disse ungdommene har, i kraft av å være flerspråklige, allerede det beste utgangspunktet til å lære flere språk. Forsøk fra flerspråklige skoler som Holmlia viser at god, moderne undervisning som støtter opp om elevenes lærelyst kan gi svært gode resultater.

I 2008 ba utdanningsbyråd Torger Ødegaard om å fortsette med forsøk med fritak fra skriftlig sidemålsundervisning, men bystyreflertallet ba heller byrådet om ”iverksette tiltak for å styrke norskopplæringen i videregående skole med særlig vekt på utvikling og fornyelse av undervisningen i sidemål”. Jeg har ikke registrert noe sidemålstiltak i regi av Utdanningsetaten i perioden 2008-2011 annet enn et kurs som ble gjennomført i høsten 2008 som handlet om særskilte utfordringer i nynorskopplæringen. Bystyreflertallet så sist uke derfor ingen grunn til å sette i gang nytt forsøk. I stedet håper vi at byrådet følger opp tidligere vedtak i bystyret.

Oslo er en mangfoldig by, og vi setter pris på dette mangfoldet. SV ønsker en debatt om å styrke bruk av nynorsken og språkmangfoldet velkommen, men sier nei til skadelig populisme og nedvurdering av etniske minoriteters kunnskaper.

Carl I Hagen og meg

Det er ingen motsetning mellom å våre god i sitt morsmål og norsk. Tvert imot!

Omsorgssvikt, mener Hagen. Han mener at foreldrene bør snakke norsk seg i mellom og de må passe på at de ikke ser utenlandsk barne-TV!

Jeg mener derimot at det ikke er noen som helst motsetning mellom det å kunne beherske morsmålet sitt godt og det å lære norsk, tvert imot. Foreldre må selvfølgelig bidra til språkstimulering, både på morsmålet og norsk. Foreldre kan få barna til å gå på biblioteket, sørge for at de leser bøker og følge med på hvordan språket utvikler seg på skolen, mener jeg. Men det er skolens ansvar å utjevne forskjeller både når det gjelder språk og kunnskapen forøvrig.

Les mer om saken her