Særskilt norskopplæring bare delvis fungerer i Osloskolen - Vi må ha bedre resultater for våre flerspråklige barn

Loven er klar og sier at særskilt norskopplæring er en «overgangsordning for elever som ikke har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å kunne følge den vanlige opplæringen». 23 % av elevene i Oslo omfattes av denne ordningen som er ment å være en overgangsordning. Det betyr at elever som kan følge med i timen, skal tas ut av ordningen. Ordningen koster over 200 millioner kroner i ekstra tilskudd i Oslo per år når pengene følger eleven.

I  Kommunerevisjonens rapport 3/2015 ”Særskilt språkopplæring i grunnskolen” går det frem at hele 50 prosent av dem som ble registret med særskilt norskopplæring, ble stående i ordningen gjennom hele grunnskolen – ti års skolegang. «Det tyder på at særskilt norskopplæring bare delvis fungerte som en overgangsordning», skriver kommunerevisor. Slik journalisten Shazia Sarwa påpeker i sitt innlegg i VG-Meninger den 06.05.2015, ”Fagfolk mener at det tar mellom 5 og 7 år å lære seg et helt nytt språk. Flertallet av «minoritetsbarna» mellom 6 og 15 år er født i Norge, og 91,5 prosent av minoritetsbarna går i barnehagen. Norsk er faktisk ikke helt nytt for disse når de begynner på skolen. Og for flere og flere er norsk til og med morsmålet.” Jeg er derfor meget bekymret når Oslo-skolen tilsynelatende ikke klarer å lære halvparten av disse ungene våre norsk på ti år.

Dette kan også ”bety at mange minoritetsbarn påtvinges en ordning de ikke trenger” og ”dette fornedrer og ekskluderer minoritetsspråklige elever. Dette fører til at det forventes lite av dem, og de lever opp til de lave forventningene.” Det må bli en bedre kvalitet på ordningen slik at ordningen bare gjelder dem som faktisk trenger  den i den (korte eller noe lengre) perioden de faktisk har behov (og lovhjemmel) for dette hjelpetiltaket. Her bør man ta hensyn til kommunerevisjonens konklusjoner når det gjelder bruk av karakterer og et bredere grunnlag for vurderinger av enkeltelevers behov for særskilt språkopplæring enn grunnlag som inngår i karaktersettingen.

Særskilt norskopplæring krever kartlegging og kommunerevisjonens rapport viser at der er praksisen ganske lik mellom skolene.  Men mens enkelte kartleggingsverktøy var i utstrakt bruk, var det for øvrig betydelig variasjon i hvilke kartleggingsverktøy skolene benyttet. Vi må sikre elever like rettigheter, og å bruke lik verktøy for kartlegging av behov for særskilt norskopplæring vil være et viktig instrument i å sikre det.

Rapporten viser også at mens kartleggingspraksisen om særskilt norskopplæring er ganske lik mellom skolene, er praksisen ulik når det gjelder tilleggsordningene. Undersøkelsen viser betydelig variasjon i omfang av tospråklig fagopplæring og morsmålsopplæring ved skoler med om lag samme antall elever med særskilt norsk. For eksempel var det blant skolene med 100–125 elever med særskilt norsk i 2013/14, tre skoler helt uten tospråklig fagopplæring, fem skoler som ga det til 7–17 elever, og to skoler som ga tospråklig fagopplæring til 54–57 elever. På bakgrunn av en så vidt stor variasjon mellom skolene med hensyn til tilbudet av tospråklig fagopplæring og morsmålsopplæring, er det grunn til å understreke betydningen av at

skolene legger til rette for likebehandling ved å gjøre individuelle vurderinger av

elevenes behov for tospråklig fagopplæring og morsmålsopplæring; at skolene ved mangel på egnet undervisningspersonale tilpasser opplæringen på annen måte; og at skolenes vurderinger er etterprøvbare og sporbare til den enkelte elev.

Vedtak om særskilt språkopplæring krever individuelle vurderinger. Høyre-Venstre-KrF byrådet bør derfor vurdere om variasjonen mellom skolene er akseptabel. All den tid tospråklig fagopplæring og/eller morsmålsopplæring er en rett som elevene har, må byrådet også sørge for at skolene har likebehandling i vurderingen om en elev, i tillegg til særskilt norsk, har behov for morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring eller begge deler.  

Rapporten viser også at det har vært en reduksjon på tospråklig fagopplæring og morsmålsopplæring fra 30% til 10% i de ti siste årene. Mulige forklaringer til årsaken til dette kan være: demografiske endringer, at flere elever kommer nå fra barnehager, at det kan være noe rundt forståelsen av lovendringen i høsten 2004 og en endring i pedagogisk forståelse for verdien av tospråklig fagopplæring og morsmålsopplæring.

Det er uansett nødvendig men en analyse og en forklaring på årsakene til reduksjonen på tospråklig fagopplæring og morsmålsopplæring fra 30% til 10% i de ti siste årene. Ikke minst må vi vite om denne reduksjonen kan være noe av årsaken til at noen elever ikke klarer å lære språket godt nok og blir stående i ordningen gjennom hele grunnskolen. En god forståelse av loven blant Oslos skoler når det gjelder elevenes rett til tospråklig fagopplæring og morsmålsopplæring er også ytterst nødvendig.

Jeg fremmer derfor på vegne av Sosialistisk Venstreparti, SV, følgende forslag i Oslo bystyre:

1.     Bystyret ber byrådet om å foreta en systematisk gjennomgang av måten særskilt norskopplæring fungerer i Osloskolen.

2.     Bystyret ber byrådet vurdere kommunerevisjonens konklusjoner når det gjelder bruk av karakterer og et bredere grunnlag for vurderinger av enkeltelevers behov for særskilt språkopplæring enn grunnlag som inngår i karaktersettingen.

3.     Bystyret ber byrådet sikre elever like rettigheter ved å få brukt lik kartleggingsverktøy for behov for særskilt norsk opplæring, i alle Oslos skoler.

4.     Bystyret ber byrådet om en analyse av årsakene til den vesentlige reduksjonen på tospråklig fagopplæring og morsmålsopplæring de ti siste årene, og ha tiltak for en god forståelse og praktisering av loven for å sikre elevenes rettighet til tospråklig fagopplæring og morsmålsopplæring.

Håper alle partier tilslutter seg  forslagene i bystyremøte onsdag den 26. august. I disse valgkampdager kan det være viktig å være tydelig på hva man ønsker å gjøre for en god, likeverdig og rettferdig språkopplæring for våre flerspråklige barn.