Hvorfor bør minoritetene / folk med innvandrerbakgrunn være godt representert i politiske organer?

Politisk integrering er viktig: minoritetene bør være representert i politiske organer som Storting, regjering og kommunestyrer, i partier og i organisasjoner som fagbevegelsen.

Men hvorfor?

For det første, vil minoriteter bidra med kunnskap i kraft av å kjenne til andre politiske og samfunnsmessige realiteter. De vil også bidra med stor innsikt: de er den som vet best hvor skoen trykker, siden det er dem som har den på! De kan også være nødvendige korrekturer i en ellers homogen politisk kultur.

For det andre, er representasjon og makt nødvendig dersom urettferdighetsopplevelsen skal finne en konstruktiv utvei. Voldelig opprør og andre former for udemokratisk protest kan best forhindres med representasjon i politiske organer.

Hvem sitt ansvar?

Hoved- men ikke eneansvaret for manglende politisk inkludering ligger hos majoriteten som ved alle ulikevektige maktforhold. Grunnene til at majoriteten ikke vil slippe minoritetene inn, kan være flere:

Skal noen inn, må noen ut! Det blir rett og slett trangere på valglistene. Det etniske likestillingsperspektivet kan fort skyves til side i kabalene dersom sterke personlige ambisjoner eller gruppeinteresser viser seg gjeldende.

Videre kan det se ut som det er en skepsis til at de som kommer utenfra, kan klare oppgavene like godt.

En annen grunn kan også være at i underbevisstheten ligger det at minoritetene ikke helt til å stole på, at de har skjulte agendaer!

Kanskje like mye skyldes det noen mindre avvik i hverdagslige væremåter: at man har et annet møtekultur, en annen måte å formulere seg på, at språket er vanskelig å forstå eller kjedelig enkelt, osv.

Og engasjementsnivå fra minoritetene spiller selvsagt også en avgjørende rolle. Men, igjen, hvordan kan minoritetene være motivert når de gang på gang glemmes bort eller bevisst utelukkes fra representasjonsmuligheter i det politiske liv!

Hva kan så gjøres for å sikre representasjon og makt?

Verken rettigheter eller makt gis, men den tas! Det skjer bare ved å minne om det, presse på, om nødvendig "bråke" for å bli hørt.

Og så kan organisasjoner og partier vedtektsfeste at det skal være representasjon fra minoriteter. Både i landsstyret i SV og i fylkesstyret i Oslo SV er minst to plasser satt av til minoritetene. Samme krav bør bli gjeldende til andre lister, i representasjonen utad i bystyrer og i Stortinget.

Videre kan man kreve en egen organisering av minoriteter og / eller av arbeid med minoriteter. I Oslo og Buskerud SV har det i flere år vært egne etnisk likestillingsgrupper. SV har etablert et sentralt utvalg for innvandrings og etnisk likestillingspolitikk og arrangerer landssamlinger. Dette er positive skritt i riktig retning.

For å bedre deltakelse bør også forholdene legges bedre til rette. Fordi det å organisere tankene sine og fremstille dem på et språk som ikke er morsmålet, tar tid, og fordi nykommere er nødvendigvis ikke så gode på norsk, praktiseres det ett minutt ekstra taletid til de som ønsker det. Dette er ikke favorisering, men å skape reell likhet.

Andre tiltak er tilbud om skolering, om politisk plattform, og om hvordan en organisasjon fungerer, ikke bare på papiret, men også via alle de uformelle reglene og praksisene som finnes.

Å gi minoritetsmedlemmer et rom hvor de kan komme med innspill til utenrikspolitikken når det gjelder Norges forhold til deres opprinnelsesland, kan også være et inspirerende tiltak hvor kunnskapen og innsikten til den enkelte kan utnyttes.

Og til slutt handler det også om å synliggjøre minoritetene som ressurs i partier og organisasjoner.