Etter presidentvalget i Tyrkia

28. august inntok Erdogan presidentkontoret som landets første direktevalgte president, med økt makt. 

Han har hatt makten i landet i over ett tiår allerede, fra han vant statsministervalget i 2002 - og neste presidentvalg er først i 2019. Anklagene mot ham og det religiøst baserte «Rettferdighets- og utviklingspartiet» (Adalet ve Kalk?nma Partisi, AKP) er meget alvorlige. Og måten Erdogan håndterte klagene på, var kanskje enda mer alvorlig enn selve korrupsjonsanklagene. Hvis en brøkdel av kritikken var rettet mot en hvilken som helst annen politiker i nesten hvilket som helst annet land, hadde det blitt slutt på hans politiske karriere. Men slik ble det ikke i Tyrkia. 

Det største opposisjonspartiet CHP («Det republikanske folkepartiet»), et sekulært og sentrumnært sosialdemokratisk parti, og det nasjonalistiske partiet MHP hadde én felles kandidat i presidentvalget. 

Denne alliansen og deres felles kandidat, Ekmeledding Ihsanoglu, viste seg å ikke være en suksess (38 prosent mot Erdogans 52 prosent av stemmene). Det dårlige valget etter et felles kandidatur kan til og med ha ført til at de som ikke hadde tenkt å stemme på AKP, stemte på AKP likevel. Det ser også ut som CHP, medlem av Sosialistinternasjonalen, ikke trodde at de kunne vinne valget selv heller. endring. Tyrkia er faktisk inn i en strukturell transformasjon. Men hvordan skal moderniseringen skje? Moderniseringstilhengere i Tyrkia har alltid ment at de har de rette ideene, men i stedet for å overbevise folk om disse ideene, har de krevd av dem bare å etterleve disse. I republikk-Tyrkias historie har de som er kommet til makten sørget for å vinne selv; de har aldri jobbet for å få demokratiet vinne, som Murat Belge påpekte i en kommentar hos Al-Jazeera i mai. 

Så kommer det en karismatisk leder. Sier at han er demokratisk valgt og at han derfor kan diktere hvordan folk skal leve, hva de skal gjøre og ikke gjøre. 

M e n d e m o k r a t i handler mer enn om å velge og bli valgt av flertallet. 

Det handler om frihet og rettigheter også for mindretallet. Mindretall har også legitime interesser, som må komme fram og ivaretas. 

Demokrati handler også om å delta i politiske prosesser, og det angår ikke bare det endelige resultat av politikken (se Knut Kjelstadli « S a m m e n s a t t e samfunn - Innvandring og inkludering» (Pax), 2008). trakk seg. Men det virker som flertallet av folket i Tyrkia, mest fordi de aldri har vært oppmuntret til å bruke sine d e m o k r a t i s k e rettigheter og delta i demokratiske prosesser, synes det er greit med ledere som Erdogan, siden de har valgt ham som president. 

Erdogan ble 10. august Tyrkias president med 52 prosent av folkets stemmer, men AKP-regjeringen står på et grunnlag som ikke overholder loven: 17. desember 2013 ble 47 mennesker arrestert, inkludert folk fra flere departementer, med anklagelser om korrupsjon. Politiet konfiskerte 17,5 millioner dollar, penger brukt i bestikkelser, under etterforskningen. Aktoratet anklaget 14 personer inkludert sønnene til finansministeren, innenriksministeren og miljøvernministeren for bestikkelser, korrupsjon, bedrageri, hvitvasking av penger og smugling av gull. 

Den 21. desember beordret retten arrestasjonen av disse 14 personene. De aktuelle ministerne trakk seg noen dager senere. Det påstås at en ny runde med arrestasjoner, som muligens skulle også involvere Erdogans sønn, ble stoppet. 

Nå brukes anklagene om korrupsjon som en unnskyldning for å angripe Erdogans fiender. På den ene siden flyttes dommerne, aktorene og politiet til nye steder, altså til eksil. På den andre siden lar man være å etterforske påstandene om korrupsjon. Det tyrkiske samfunnet har hittil ikke visst om noe annen institusjon enn militæret som kan fungere som en ventil eller forsikring. Derfor blir man hjelpeløs når man møter en politisk makt som ikke følger reglene. 

Løsningen til dette er selvfølgelig ikke å gjenopprette militæret som forsikring igjen. At militæret har mistet sine privileger og er blitt normalisert, er et pluss for hele samfunnet. Men nå må samfunnet produsere egne sivile mekanismer for å beskytte seg selv. Denne perioden skal nok være en periode hvor samfunnet skal lære dette, skal oppdage nye og få eksisterende demokratiske mekanismer til å fungere. AKP kom til makta i det politiske islams navn. Det er mest av alle Erdogan som sørget for det. Derfor virker det som det er vanskelig å si nei til ham internt i partiet. 

Den nye partilederen etter Erdogan, utenriksminister Ahmet Davutoglu, er en god partifelle av Erdogan. Ved å lede partimøtet som valgte den nye partilederen, og ved personlig å erklære ham som ny partileder, viste Erdogan at han ikke er en nøytral president, men fortsatt den øverste makten i sitt parti. Men det ser ut som opposisjonen til Erdogan internt i partiet vil fortsette å vokse. polarisering. Det er en utbredt intoleranse og polarisering i det tyrkiske samfunnet i dag. Dette er et resultat av Erdogans holdninger mot mindretallet, der han overkjører og provoserer både den politiske og sivile opposisjonen, mens han åpenbart favoriserer sine velgere. Det første alvorlige tegnet på det siste var hans trussel om «ikke kunne holde majoriteten hjemme» da mindretallet demonstrerte på gata under Geziopprøret i Istanbul i fjor. 

Det at mennesker ikke viser toleranse mot hverandre, er langt verre enn statsterror. Denne polariseringen og den hatefulle atmosfæren er kanskje Tyrkias alvorligste problem i dag. Erdogan har utvilsomt hovedansvaret for å gjøre noe med det. 

Erdogan har i det siste markert seg som en av de skarpeste kritikerne av Israel. I en tale 24. juli sa Erdogan at «hvis Israel fortsetter sin dødelige aggresjon i Gaza, vil Tyrkia arbeide hardt for å få landet stilt for den internasjonale krigsforbryterdomstolen». Hvor lenge samarbeidet mellom de andre NATO-landene med USA i spissen og Tyrkia, med Erdogan som leder, varer gjenstår derfor å se. splittelsen. Det er en svak og splittet venstreside i Tyrkia. Venstresiden i Norge, med SV og fagbevegelsen i spissen, kan bidra til å styrke det sosialistiske politiske alternativet i landet ved å samarbeide med partier på venstresiden og med demokratiske bevegelser. 

Selv om det ikke er en sterk nok venstreside, eller et sterkt nok politisk alternativ til AKP per i dag, er det mange sivilsamfunnsorganisasjoner i dagens Tyrkia. 

Det er aktive kvinne-, ungdoms-, miljø-, LHBT- og etniske likestillingsbevegelser. Og politikere, arbeidere, advokater, kunstnere, journalister og ordinære mennesker som også jobber for et mer rettferdig og demokratisk Tyrkia. 

Dette er et sterkt alternativ. Dette flertallet har demokrati som sin felles verdi. De organiserer seg og gir ikke opp. 

Det er dette som er Tyrkias store, positive potensiale. 


NyTid: http://papermill.intermedium.com/papermill/getArticle.xsp?docId=2a0e5fa67eb45bb13d93f5d0a46537a4&sid=8550&pdf=true