Nei til internering av millioner av uighurer på grunn av deres tro!

En million uighurer blir holdt i antiterrorsentre og ytterligere to millioner uighurer blir holdt i såkalte omskoleringsleire for politisk og kulturell indoktrinering, og kinesiske myndigheters overgrep mot uighurene og andre muslimske minoriteter i Kina fortsetter.

Siden 2017 har myndighetene i Xinjiang varetektsfengslet mange hundretusener av uigurer, kazakhere og andre muslimer i interneringsleirer. Ifølge Amnesty skal det svært lite til før noen blir sendt til interneringsleirene. For eksempel kan et unormalt skjegg, offentlig bønn eller kontakt med familiemedlemmer utenfor Kina være nok. De som sendes til leirene, får ikke sakene sine prøvd i rettsvesenet og får ikke juridisk bistand, ifølge Amnesty. Innsatte gjennomgår måneder eller år med indoktrinering og forhør med sikte på å forvandle dem til sekulære og lojale tilhengere av partiet.

New York Times publiserte søndag 17. november 2019 en sak om lekkede dokumenter om behandlingen av uighurer i den kinesiske Xinjiang-provinsen. De lekkede dokumentene inneholder interne taler fra president Xi og andre høytstående myndighetspersoner og direktiver og rapporter knyttet til overvåkningen og kontrollen av uighurene i Xinjiang.

Den kinesiske regjeringen sender Xinjiangs lyseste unge uigurer til universiteter over hele Kina, med mål om å trene en ny generasjon av uiguriske embetsmenn og lærere lojale mot partiet. Dokumentet råder tjenestemenn å informere studentene om at deres pårørende får "behandling" for å bli utsatt for radikal islam, men ordet ”chuzhi” som brukes i teksten forteller at det er heller ”straff” det handler om!

Direktivet anbefaler at når studentene spør hva det er blitt av deres foreldre, skal man fortelle dem at deres pårørende var blitt "smittet" av "viruset" av islamsk radikalisme og de må derfor settes i karantene og kureres. Selv besteforeldre og familiemedlemmer som virker for gamle til å utføre vold, kan ikke skånes, blir tjenestemennene bedt om å si.

Spørsmål-og-svar-manuset inkluderer også en knapt skjult trussel: Studentene skulle få beskjed om at deres oppførsel enten kunne forkorte eller utvide arrestasjonen av sine pårørende. "Jeg er sikker på at du vil støtte dem, fordi dette er til deres eget beste," blir tjenestemennene bedt om å si, "og også til ditt eget beste."!

"Hvis de ikke gjennomgår studier og opplæring, vil de aldri forstå farene ved religiøs ekstremisme grundig og fullt ut," sier et svar, med sitering av borgerkrigen i Syria og fremveksten av den islamske staten. “Uansett hvilken alder, alle som har blitt smittet av religiøs ekstremisme, må gjennomgå studier.”

Studentene skulle være takknemlige for at myndighetene hadde tatt bort sine pårørende, heter det i dokumentet. Linjen som skiller seg mest ut i manuset, kan imidlertid være standardsvaret for hvordan de kan svare på studenter som spør om sine internerte slektninger: "Gjorde de en forbrytelse?" Dokumentet påla tjenestemenn å erkjenne at de ikke hadde gjort det. "Det er bare det at tanken deres har blitt smittet av usunne tanker," sa manuset.  Og hvis studentene krevde å se sine foreldre, “If you want to see them,” ville svaret inkludere, “we can arrange for you to have a video meeting.”

SVs stortingsrepresentanter Audun Lysbakken og Petter Eide har engasjert seg i saken. ”Den informasjonen som nå er framkommet viser et helt annet alvor ved situasjonen og kinesiske myndigheters inngripen i Xinjiang og de massive arrestasjonene og overgrepene som pågår, at dette er en villet politikk fra øverste hold med tydelige direktiver,” skriver Lysbakken i et skriftlig spørsmål til utenriksministeren Søreide den 19. november.

Petter Eide stiller spørsmålstegn, ref. skriftlig spørsmål den 20. mai 2019, ved den såkalte normaliseringsavtalen Norge har inngått med Kina desember 2016 der det bl.a. står at norske myndigheter skal «legge stor vekt på Kinas kjerneinteresser og … ikke støtte tiltak som undergraver dem og vil gjøre sitt beste for å unngå fremtidig skade til bilaterale relasjoner.» Om dette skal tolkes dit hen at Norge har forpliktet seg til å dempe kritikk av Kinas omfattende menneskerettighetsbrudd!

Utenriksministeren nekter påstanden og skriver i sitt svar: ”Uttalelsen legger dermed ingen nye føringer på norsk utenrikspolitikk generelt, eller på vårt forhold til Kina spesielt.” Statsministeren på den andre siden, svarer til Lysbakkens tidligere spørsmål fra den 10. oktober i år: ”Vi har uttrykt vår bekymring flere ganger bilateralt og multilateralt, og understreker at alle tiltak for å bekjempe terror og å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme må være i tråd med menneskerettighetene.”

At millioner av mennesker settes i fengsler og interneringsleiere, at de fratas sin grunnleggende bevegelsesfrihet, kan ikke være tiltak for å bekjempe terror eller forebygge radikalisering. Det er ikke noe annet enn kriminalisering av mennesker på grunn av deres tro. Den norske regjeringen bør slutte å gå rundt grøten,  kalle en spade for  spade, revurdere den såkalte normaliseringsavtalen med Kina og vise en tydeligere reaksjon og kritikk mot en av tidenes største menneskerettighetsbrudd!

Hjertet av Holmlia

Besøk hos Hjertet av Holmlia - sammen med Aysel (Hjertet av Holmlia), Trine Dønhaug (SV, Oslo bystyre), Erlend Tynning Larsen og Judith Kvernes (SV, bydelsutvalg i Søndre Norstrand)

 

Tusen takk til «Hjertet av Holmlia» og alle de flotte ungdommene som ville dele sine erfaringer og tanker med oss. Det er kjempe viktig at vi møter ungdommene og møter dem uten fordommer!

Ungdommene som vi møtte var engasjerte og kloke. De vil ha jobbmuligheter for å få arbeidserfaring. De vil ha møteplasser slik som Hjertet av Holmlia kan tilby. Som en av dem sa: «det er ikke mye som skal til, vet du!»

Vi i SV, ser at utfordringer kan og bør løses gjennom mange ulike tiltak. Lav terskel tilbud gjennom frivillige som er lokalkjente og som ungdommene stoler på, er absolutt en av disse tiltakene som bør støttes!

Halil ve Oslo, Östkant’lı diğer muhteşem gençler

Henüz 21 yaşında olan Halil Kara, Cuma günü Oslo'da, Prinsdal'da öldürüldü. 14 Ocak 2020 Salı akşamı saat 17.00'de Söndre Nordstrand Cami’sindeki cenaze töreni için arkadaşları ve ailesi bir araya gelip Halil’le vedalaştılar.

Halil'i de ailesini de tanımamakla beraber, gencecik bir insanı bu kadar acımasız bir şekilde kaybetmek o kadar acıydı ki, onu anmak ve ailesine desteğimi göstermek için törene katılmaya karar verdim. Bir camide "normal" bir cenaze törenine gideceğimi sanıyordum, ancak saat beşe doğru Mortensrud'daki metrodan çıktığım an bunun pek de normal bir tören olmayacağını anladım. Caminin yerini bulmak için Google Haritalar'da arama yapmak zorunda olmadığım ortaya çıktı. Birileri slogan atıyordu; sesleri takip ederek camiye ulaştım.

Sonradan toplam 2 500 kişi olduğunu gazetede okuduğum katılımcılardan yüzlerce genç caminin etrafında toplanmış, hep bir ağızdan "allahu ekber" diye bağırıyorlardı. Müslümanlar tarafından günlük konuşmada, dua ederken, büyük olaylarda veya umutsuzluğa düşüldüğünde sıklıkla kullanılan ve Arapça “Allah büyüktür!” anlamına gelen bu ifade, ne yazık ki, 2005 yılında Paris'teki Bataclan konser salonunu bastıklarında yaptıkları gibi teröristler tarafından da kullanılıyor. Bu nedenle, o sırada caminin yakınından geçen Norveçliler korkmuş bile olabilirler.

Oysa gençler mutsuzdu, çaresizdi. İnanamıyorlardı. Ne Oslo'da böyle bir cinayet olabileceğine inanabiliyorlardı, ne de iyi kalpli arkadaşları Halil'i birinin öldürebileceğine. Sanıyorum bazıları failin kim olduğunu biliyordu ancak söylemek istemiyordu. Dolayısıyla gençlerin hoşnutsuzluğunu ve hayal kırıklıklarını hissedebiliyordum, ama bunun arkasında bir arkadaş kaybetmekten öte bir şey olup olmadığını bilemiyordum.

Dua başladığında, gençler sessizce içeri girdi. Dua tamamlandığında yine sessizce Halil'in yattığı tabutun etrafında yürüdüler, tabuta dokundular ve sessizce tekrar dışarı çıktılar. Yüzlerce genç vardı, bu yüzden veda uzun sürdü. Artık bağırmıyorlardı; üzgün ve saygılı bir sessizlik içindeydiler. Omuz omuza duruyorlardı; iri yarı, güçlü gençler çocuk gibi birbirlerine sarılıyor, bazıları da ağlıyordu. Acılarını, dayanışma duygusu ile birlikte sanki biraz daha kolay taşıyorlardı.

Konuştuğum gençlerden biri, 17 yaşında bir Afgan göçmeniydi. Norveç'e geleli sadece beş yıl olmuştu ama mükemmel Norveççe konuşuyordu. "Elektro" okuduğunu, Björnholdt okulundaki öğretmenlerin ve öğrencilerin ne kadar harika olduklarını anlattı. Ancak çıraklık alamamak, staj yeri bulamamaktan endişeliydi. Yine de iyimserdi. Birbirimize telefon numaralarımızı verdik. Üç yıl kadar sonra, okulunu ve stajını bitirip ilk işine başladığında beni arayacak, onun ilk müşterisi olacaktım! "Halil'in çok iyi biri olduğunu söylüyor herkes. Öldürüldüğü için çok üzgünüm," dedi. O da diğerleri de birbirlerinden destek buluyorlardı.

Gençlerin gördüğüm davranışları, Müslüman gençler konusundaki her türlü yargıyı yıkacak nitelikteydi. Çaresizlik ve hayal kırıklığı içinde olmak için her türlü nedenleri olmasına rağmen, son derece olgun davranıyorlardı. Biz de toplum olarak onlara ihtiyaç duydukları özeni göstermeli, ayrımcılık ve ırkçılıkla aktif bir şekilde mücadele ederek onlara fırsat eşitliği sağlamalı ve eğitimleri için şart olan staj yerleri bulmak gibi görevlerimizi yerine getirmeliyiz.

Suç işlemek büyük bir toplumsal sorundur. Kaybettiğimiz bir genç, kaybetmememiz gereken bir gençtir! Polis’e suçla mücadele için gerekli kaynakları da sağlamamız gerekir.

Umarım Polis Halil’in öldürülmesinin arkasındaki gerçekleri kısa zamanda aydınlatır, biz de Norveç toplumu olarak genç kardeşimiz Halil’in ölümünden gerekli dersleri çıkarabiliriz.

Halil og andre fantastiske ungdommer fra Østkanten

 

Halil Kara, en ung gutt på 21 år, ble drept på Prinsdal i Oslo fredag. I kveld, tirsdag 14. januar 2020, klokken 17 ble det holdt minnestund for han i Søndre Nordstrand Muslimske Senter. Der ble venner og familie samlet, og det ble tatt farvel med han.

Jeg kjente ikke Halil, heller ikke familien, men sorgen med å miste en ung gutt på en så brutal måte var så stor at jeg valgte å dra til minnestunden for å minnes han og vise min støtte til familien. Jeg trodde først at jeg skulle på en ”vanlig” minnestund på en moské, men i det jeg kom ut av t-banen på Mortensrud litt før kl. 17, skjønte jeg at dette overhodet ikke ville være en vanlig minnestund. Fordi det viste seg at jeg ikke trengte å lete i Google-maps for å finne frem til senteret, jeg kunne simpelthen følge etter noe roping.

Flere hundre ungdommer hadde samlet seg rundt senteret og ropte: ”allahu akbar” (Gud er stor). Dette er en frase som blir ofte brukt av muslimer i dagligtale, når man ber, ved større hendelser eller når folk er fortvilet. Dessverre brukes det også av terorrister slik de gjorde da de stormet konsertlokalet Bataclan i Paris i 2005. Derfor, ville kanskje en uvitende forbipasserende i Mortensrud være redd i kveld, dersom han så disse ungdommene som ropte allahu ekbar.

Jeg opplevde ungdommene som fortvilet. Flere av dem jeg snakket med var fortvilet over at dette kunne skje. Både over at et slikt  drap kunne i det hele tatt skje i Oslo og at noen kunne drepe den blide, gode kameraten deres, Halil. Det virket som om de, i hvert fall noen, viste hvem gjerningsmannen var, men de ville ikke ut med det. Jeg kunne føle misnøyen og frustrasjonen, men som sagt, så lenge når vi ikke vet hva som egentlig skjedde, er det vanskelig å si noe om bakgrunnen for fortvilelsen.

Da bønnen begynte, gikk ungdommen stille inn. Når bønnen var ferdig, gikk de stille rundt kisten der Halil lå og de gikk stille ut igjen. Det var flere hundre ungdommer, så avskjeden tok ganske lang tid. Det var ikke roping mer, kun en sorgfull og respektfull stillhet. De stod hverandre nært, store, sterke gutter ga hverandre varme klem, noen gråt. Virket som om sorg over en smertefull tap, ble noe lettere å bære med en sterk følelse av felleskap.

En av dem som jeg snakket med etterpå var en 17-åring med afghansk bakgrunn. Han hadde vært i Norge kun fem år, men snakket tilnærmet perfekt norsk. Han studerte ”elektro” og ville bare skryte av de flinke lærerne og elevene i Bjørnholdt skole. Men han var bekymret for å ikke kunne få en lærlingplass. Han var allikevel optimist. Vi utvekslet telefonnummere. Han kommer til å ringe meg om sånn ca. tre år, når han har fått sin første jobb slik at jeg kan bli kunde hos ham! ”Det var synd at han ble drept, fordi jeg hørte at Halil var en veldig blid og grei gutt,” sa han. Han og de andre fant støtte hos hverandre.

Oppførselen av disse ungdommene stemte overhodet ikke med fremstillingen av muslimske ungdommer ellers. Dette var ungdommer som hadde all grunn til å være fortvilte og frustrerte, men som behersket seg og oppførte seg fantastisk. Håper flere kan oppleve disse ungdommene slik jeg har opplevd dem i kveld. Vi må gi dem den omsorgen de trenger, vi må stryke deres muligheter ved å jobbe aktivt mot diskriminering og rasisme, og gi dem de mulighetene som de har krav på som lærlingplasser. 

Kriminalitet er et stort samfunnsproblem. En ungdom som går tapt, er en ungdom for mange! Politiet må få de nødvendige midlene for å bekjempe kriminalitet og være til stede der de trengs.

Håper Politiet snarlig avklarer det som har skjedd. Og vi som samfunn må lære noe av det triste tapet til gode, snille Prinsdal-gutten, Halil. 

Aud Grandaunet - En ekte sosialist og feminist

 

Aud Grandaunet, mars 2019. Av: Gülay Kutal

Minnetale for Aud

Gülay K, 12. januar 2020

SVs kvinnepolitiske konferanse

Aud Grandaunet fra Frogner SV døde dessverre juni i fjor, i en alder av 72. Hun var familie av arbeidsfolk fra Overhalla i Nord-Trøndelag. Arbeidet en tid som «krisehjelp» på sjukehus og så som serkretær i et grossistfirma. Utdannet seg da som sosiolog og arbeidet i Personaldirektoratet og Statskonsult, der hun har prøvd å demme opp f or New Public Management så langt det var mulig. Så ble hun medlem av og så leder for et av de kommunale forliksrådene på vegne av SV. Hun var mor til Kari og kone til Knut Kjelstadli.

Som mange av dere sikkert kjenner, var Aud en marksistisk feminist i sin tid. Hun har vært SV-medlem siden 1970-tallet og hadde flere verv i partiet. Hun var med i en gruppe som skulle utvikle en familiepolitikk, og de foreslo da at husholdet og ikke kjernefamilien skulle være grunnenheten. Hun var medlem i det sentrale kvinnepolitiske utvalget, hadde verv i lokallaget og representantskapet i Oslo og var delegat på landsmøter. Og hun satt i styret for lokalavdelingen av Norsk Tjenestemannslag. I Paxleksikon skreiv hun den siste artikkelen, om åttetimers dagen -som munnet ut i lravt som seks timers dag.

Hun satt i styret til venstresidens tanketank, stiftelsen Manifest. Manifest ville være et debattforum og drive folkeopplysning og studier, bidra med rapporter og utredninger på områder som er tverrpolitisk viktige for venstresiden, sa hun sammen med andre kjente styremedlemmer som Claus Jervell og Magnus Marsdal i Klassekampen i 2007.

Hun sa dette i SVs landsmøte i 2005:
«En abortnemnd har en oppgave. Det er å overprøve kvinnenes beslutning, og har ikke noe ansvar for kvinnen etter at beslutningen er tatt. En nemnd er et kontrollorgan og ikke et omsorgstilbud. Derfor er saken klar; nei til nemnd og ja til selvbestemmelse”. Hun mente det ikke var noe til hinder for å heve selvbestemt abort til 16. uke.

Hun sa videre: ”En alvorlig innvending fra sosialister mot selvbestemt abort er at kvinnen ikke skal være alene om avgjørelsen, samfunnet skal bry seg om livssituasjonen for henne og barnet. Men er overprøving i nemnd den rette måten å gi støtte på? Er det en støtte å måtte legge fram en livssituasjon som ikke er forenlig med å gi et barn den omsorgen det trenger for fremmede menn (det er som regel menn i legenemnda) som ikke har noe ansvar for denne situasjonen etter at de har fått sin avgjørelse?”

I representantskapsmøtet i Oslo SV i mars 2019, tre måneder før hun døde, ”SV må jobbe for at min generasjon ikke blir den siste med et trygt arbeidsliv” sa hun.

Blant de synspunktene hun hadde, er:

1)   Ingen kvinnekamp uten klassekamp /Ingen klassekamp uten kvinnekamp

2)   Kriminalisering av prostitusjon kan gjøre kunden farlig; noen vil skjule det, også ved drap

3)   Kvinner som gifter seg med nordmenn, skal ha sjølstendig rett til opphold, ellers får mannen et potensielt kontrollgrep på henne

4)   Kvinnepolitisk utvalg skal har reell mindretallsrepresentasjon

Som kilde til tidligere feministisk sosialisme er det interessant å se på et dokument som hun skrev sammen med tre andre forfattere på et dokument fra 1980 om  "SVs familie og dagliglivspolitikk" utgitt i Argument, Tidsskrift for sosialistisk ordskifte. (se under)

Her sier de:

"Familie-og dagliglivspolitikken er samlet rundt seks prinsipper:

1. Sidestiling av ulike typer samliv,. ideologisk, juridisk og materielt

2. Likeverdig  seksualitet.

4 Utbygging og trygging av den samfunnsmessige omsorgen for den enkelte.

3 Bedre materielle vilkår og boforhold, økonomisk trygghet  for samlevere og enkeltpersoner

5 Lik arbeidsdeling mellom kvinner og menn

6 Arbeid og 6-timers arbeidsdag til alle,"

Så sier de at det er fem områder for en slik politikk: Samliv, Bolig og nærmiljø, Omsorg, Beskatning og stønadsordninger, og Arbeid.

Torild Skard sa om Aud at hun aldri mistet fokuset. Hun holdte fast kapitalisme- og systemkritikken. Hun fokuserte på de systemiske årsakene og sammenhengene – ble ikke lurt av enkelte saker.

Karin Beate Theodorsen sa at Aud var bindingen mellom grassrota og sosialistisk ideologi og strategi.

Aud var stødig, trygg, å stole på. For meg var hun en mentor, en veileder, god venninne,. Hun var en av de tre SV-damer som ga deres talekort til meg på mitt første landsmøte i SV. Jeg vil aldri glemme henne!

Hennes taler:

------------

-------------

Deichmanske Hovedbibliotek på Hammersborg stenger dørene i dag

Det er siste dagen for Deichmanske Hovedbibliotek på Hammersborg i dag. I den forbindelse var jeg på guided tour blant magasinene i de seks etasjene. Det var mye nostalgi, må jeg si. Takk, for all kunnskap jeg har ervervet via deg, kjære Deichmansk!

• Jeg har lånt masse bøker der. 
• Var spesielt glad i avdelingen med tyrkiske bøker. 
• Datteren min har lånt masse bøker, hun også. 
• Var så deilig å kunne sitte, vi to sammen, på den lille kafeen i den øverste etasjen, spise enkle men gode rundstykker og bla i bøkene vi hadde lånt.
• Var en gang invitert til å holde innledning om en av mine favorittbøker. Jeg tror jeg snakket om Amin Maouluf sin "Identitet som dreper" da.
• I bystyret jobbet jeg aktivt for å sikre at tilbudet i ny Deichmansk skulle være minst like god som i den gamle. 

Hva har ditt forhold vært til Deichmanske Hovedbibliotek på Hammersborg? Vil du dele dine minner? 

Hjernevasking

En av Oslos fordeler er dens mangfold. Folk som har kommet til Norge fra mange ulike land, utgjør en enorm kapital for hovedstaten på ulike vis. De bidrar til å utvide og utfordre etablerte perspektiver ved hjelp av bagasjen sin de har med hjemmefra og ved hjelp av internasjonale relasjoner som de ofte er en naturlig del av og som de lett kan utvide.

En av disse aktorene er Firuz Kutal. I sin galleri E96 i Oslo, stiller han ut verk av internasjonale tegnere. Ofte karikaturtegninger, men også grafiske tegninger og malerier laget av kunstnere fra ulike land. Siste utstillingen han hoster i sin galleri heter Hjernevasking. I samarbeid med MIA – Avistegnernes hus i Drøbak og Prerag Slovakia, viser han avistegninger fra hele verden. Utstillingen kommer rett fra Slovakia og er kuratert av Peter Razus fra Brain Sneezing Gallery i Presov. Med seg til Norge har han prisvinnende avistegnere Bobo Pernecky og Karol Cizmazia.  

Hjernevasking! Det er nå nylig at vi har sett en hjernevasket nynazist i landet vårt som drepte egen stesøster og ville drepe andre uskyldige mennesker! Altså et svært alvorlig tema. Jeg har spurt Firuz Kutal, tegnere Bobo og Arifur Rahman, den Slovakiske ambassaden i Oslo og de andre gjestene ved åpningen av utstillingen: Hva forteller så disse tegningene fra hele verden? Hvordan fremstiller de hjernevasking? 

Mohamed Aieg fra Marocco forteller at en måte å hjernevaske på, er å få folk til å tenke på fotball! Som Marx sa religion var opium for folket, så er også fotball det. Bare ta ut hjernen, sett inn fotball ballen, så vil folk slutte å tenke og slutte å bekymre seg!

Halit Kurtulmus fra Tyrkia vil vise oss at du kan redusere folk til stereotyper og få dem til å slutte tenke, ved å fåre dem med samme mat som de er vant med. Slik kan du manipulere. Det er dette populisme handler om. Nazister, muslimer, kommunister, jøder og kristne… Hvis du gir dem det samme, vil de tenke det samme, de vil aldri kunne se alternativer!

Firuz Kutal selv prøver kanskje å fortelle oss at det er en våpen i alle oss. Med våpen som en del av deg, er det ikke så vanskelig å få folk til å mene det du vil!

Ivalio Tsvetkov fra Bulgaria sine surrealistiske hjernevaskede katter skjønner ikke at de sitter opp ned  i dumpehusken. De slår og slår hodet sitt mot bakken – og de fordummede kattene er fortsatt glade!

Arifur Rahman, en fribytegner i Drobak, opprinnelig fra Bangladesh, viser at mange vil utforme ham slik de vil: de vil ikke få ham høre, ikke snakke og drar han til seg. De vil ikke få ham tenke selv!

  

Geza Helasz fra Ungarn, tegner en man som forsøker å beskytte hjernen sin, sin evne til fritenkning og refleksjon. Det foregår en krig! Mannen bruker en gassmaske for å beskytte hjernen mot vasking!

Utstillingen bringer verdens tegneres kritiske blikk til Oslo-folk. Vær våken.