Innvandring og velferdsstaten[1]
Før vi går over til diskusjonen om
innvandring og velferdsstaten, ønsker jeg å presentere SVs visjon og mål for et
flerkulturelt samfunn. Vårt mål er et solidarisk og inkluderende samfunn – et
samfunn der alle har like muligheter og frihet til å leve sine liv slik de selv
ønsker… Vårt mål er et flerkulturelt samfunn uten diskriminering og med stort
rom for mangfold… Fordi mangfold er en styrke, og gjør det norske samfunnet
rikere på kunnskap, kulturuttrykk, meninger og livssyn.
Vår inkluderingspolitikk baserer
seg på tre prinsipper:
1. respekt
for ett sett med grunnleggende verdier,
2. en
sterk velferdsstat og bekjempelse av
klasseforskjeller
3. kamp
mot diskriminering og rasisme.
Integreringsdebatten handler ofte om
følelser, om debatten selv, om hva som er greit å si og hva som ikke er greit å
si. Den handler påfallende ofte om klær og religion. Og ender nesten alltid med
egentlig å dreie seg om hvor mange flyktninger vi skal ta imot.
Fordi vi ikke er enige om målet, er
det et mer velfungerende flerkulturelt samfunn eller en slags retur til norsk
monokultur, klarer debatten sjelden å bevege seg forbi støyen i
innvandringskrangelen og over til virkemidler for god integrering. Det er en
tragedie, for utviklingen av effektiv integreringspolitikk er blant vår tids
skjebnespørsmål.
Hva er det da som kan true
velferdsstaten? Det kan dreie seg om tre ting: økonomisk bærekraft, om
sammensetningen av befolkningen påvirker det normative grunnlaget for
velferdsstaten, og hvorvidt multikulturalisme svekker oppslutningen.
Påvirker innvandring i seg selv det
økonomiske grunnlaget for en velferdsstat? Svaret er ja – dersom innvandring er
helt åpen, dersom det bare kommer personer som av ulike grunner ikke kan eller
vil arbeide, dersom det er stor arbeidsløshet og ikke noe arbeid å gå til.
Svaret er nei, dersom antallet er regulert, og dersom de fleste vil arbeide og
kan finne arbeid.
Når det gjelder om sammensetningen
av befolkningen påvirker det normative grunnlaget for velferdsstaten, så viser
studier både i USA og Norge at det fantes overhodet ingen statistisk
korrelasjon mellom andel innvandrere og oppslutningen om velferdsstatlige
løsninger. Det er også interessant at i de landene som er sterkest kriserammet
i Sør-Europa, har det så langt ikke vært rapportert om angrep på innvandrere
med argumentet om at de tar arbeidsplassene. Kanskje er det fordi menneskene
her erfarer et annet vi og et annet dem – at de er finanskapital og maktelite og at vi er vanlige folk som betaler prisen.
Det tredje spørsmålet er da om
multikulturalisme som politikk og filosofi kan svekke velferdsstaten og
felleskap? Svaret er ja dersom det finnes parallelle samfunn uten kontakt seg
imellom, dersom en ikke har viktige samfunnsinstitusjoner felles.
Men svaret blir nei, velferdsstaten
svekkes ikke, ved at en erkjenner at
mennesker trenger kollektiver. Den svekkes ikke ved å si at et menneske må ha
tilgang til sin kultur. Velferdsstaten svekkes ikke dersom en sier at lik
tilgang til egen kultur, dreier seg om rettferdighet. Velferdsstaten svekkes
ikke om en offentlig tjeneste må tilpasses for å gi samme ytelser til alle.
For å ivareta velferdsstaten må vi
sikre innvandreres, flyktningers og asylsøkeres bidrag til velferdsstaten
gjennom god integrering og mot segregering. Innvandring vil ikke være en
trussel for velferdsstaten dersom man har en god integreringspolitikk. Vi har
én fiende: segregering.
Parallellsamfunn er oppskriften på
å mislykkes som flerkulturelt land. Vi
skal være et mangfoldig samfunn, men også bygge en felles nasjon med noen
felles grunnverdier - verdier som demokrati, likestilling, antirasisme,
menneskerettigheter, ytringsfrihet og rettferdig fordeling. Holder vi Norge fritt
for parallellsamfunn, lykkes vi sakte men sikkert med integreringen. Å unngå
sosial, kulturell og geografisk segregering krever store investeringer, men
gevinstene er større.
Derfor må vi erklære krig mot
segregering. Den krigen kan ikke føres med innvandringsdebattens krangler,
fordømmelser og splittelser. Den må føres med gjennomtenkte politiske endringer
og kloke investeringer i en felles framtid. Hvis samfunnet vårt splittes etter
etniske og religiøse skillelinjer, og minoritetsbefolkningen låses fast i
geografisk og sosial isolasjon er vi ille ute.
Vi må ha en plan for krigen mot
segregering. Vi må ha noen politiske prioriteringer og gjennomføre målrettede
tiltak. Skal vi lykkes med integreringen og mot segregering, trenger vi fem
virkemidler: språk, utdanning, arbeid, likestilling og byutvikling.
Det starter med språk …
Flyktninger lærer norsk og noen forsøker
å gjennomføre grunnskole, for å kunne begynne nye liv i Norge. De har som regel
flotte lærere, som får til fantastisk mye under krevende forhold. Men sannheten
om språkopplæringen og skoletilbudet vi gir flyktningene er at de ofte forsøker
å lære i kjempestore grupper, og med folk med helt forskjellig kunnskaps- og
utdanningsnivå i samme klasserom. Investerer vi kraftig i flere lærere, mindre
grupper og mer differensiert opplæring vil resultatene bli mye bedre.
Å stille krav er mantraet i
integreringsdebatten. Hvordan kan vi kreve at folk lærer seg norsk raskt under
de forholdene vi tilbyr i dag? Regjeringen har til og med kuttet i norskopplæringen
for asylsøkere, midt i flyktningkrisen.
Torbjørn Røe Isaksen fikk nylig
utarbeidet et regnestykke som viser hvor mye det vil koste det norske samfunnet
om vi ikke gir asylbarna en skikkelig utdanning. For de 7 000 enslige
mindreårige som kom i fjor alene, vil prislappen bli på 27 milliarder kroner.
Dette er i realiteten et Sylvi Listhaug-regnskap, det viser hvor dyrt hennes
passive integreringspolitikk kan koste oss.
SV foreslår i stedet at Stortinget
bevilger en språkmilliard. Den skal brukes på bedre norskopplæring, som sikrer
mindre grupper og mer tilpasset undervisning, blant annet gjennom flere løp som
kombinerer praksis, fagbrev og språkopplæring. En milliard er mye penger, men
alternativet – tusenvis av innbyggere som ikke kan norsk og dermed ikke får
deltatt fullt ut i samfunnet – er mye mer kostbart.
Slik vil SV også sikre alle
asylbarn rett til barnehageplass. Da lærer de norsk, og det bedrer
forutsetningene for å lykkes på skolen radikalt.
Dermed kan planen vår fortsette med utdanning… Minoritetsungdom er
overrepresentert i begge ender av det norske utdanningssystemet. Flere blant
dem begynner på høyere utdanning enn i ungdomsgenerasjonen for øvrig, men det
er også uproporsjonalt mange som faller fra før de har fullført videregående. Å
skape en mer inkluderende skole er derfor det kanskje aller viktigste for å
bekjempe segregering og begynne å utjevne sosial ulikhet.
Under de blå har skolepolitikken en
helt annen retning. Et ensidig kunnskapssyn som kun vektlegger teoretisk læring,
opptakssystemer som samler de elevene som sliter mest på de samme skolene og
omfattende skoleprivatisering vil bidra til segregering.
Utdanning gir arbeid, og det er neste steg. Vi må kombinere
storstilt satsing på utdanning og kvalifisering med et oppgjør med
diskrimineringen som holder kvalifiserte mennesker med minoritetsnavn ute av
jobb. I stedet for å dumpe lønningene for flyktninger må vi bruke mer ressurser
på programmer som kan gi innvandrere jobb på norske lønns- og arbeidsvilkår.
Det er på tide å blåse støv av et
av Kaldheim-utvalgets viktigste forslag. Høyremannen Osmund Kaldheim var i sin
tid statssekretær for Erna Solberg, og ledet et integreringsutvalg satt ned av
den rødgrønne regjeringen. I utredningen foreslo utvalget en tiårig nasjonal
ekstrainnsats, med vekt på arbeidsmarkedstiltak som er tilpasset innvandreres
behov og har gode resultater. Med de mange nyankomne vil de nærmeste årene være
et perfekt tidspunkt for å starte en slik ekstraordinær innsatsperiode.
Jobbsjansen er et godt eksempel på
et program som kunne styrkes vesentlig gjennom en slik satsingsperiode. I
Jobbsjansen får mange hjemmeværende minoritetskvinner mulighet til å prøve seg
i arbeidslivet for første gang.
Jobbsjansen leder oss til planens fjerde steg: likestilling. Mange
innvandrere kommer til Norge fra land hvor den vanlige arbeidsdelingen er at
menn står for lønnsarbeidet, mens husarbeidet er kvinners oppgave. Skal
integreringen lykkes må slike mønstre brytes, og det greier vi ikke gjennom å
utfordre holdninger alene. SV vil alltid konfrontere konservativ og reaksjonær
mannsjåvinisme, uansett hvilket miljø vi finner den i. Men det nytter ikke med
ord, hvis politikken i praksis peker i motsatt retning. Det er det den gjør når
mødre med kontantstøtte får betalt av staten for å være hjemme med barn, og når
kravene til fars andel av foreldrepermisjonen svekkes.
Skal vi få kvinner i jobb må vi
unngå fattigdomsfeller som holder dem hjemme. Hvis vi i stedet for
kontantstøtte, senker maksprisen i barnehagen og øker barnetrygden kan vi
redusere fattigdommen blant barnefamiliene uten å svekke insentivene til å
velge arbeid. Også på dette området svekker de borgerliges politikk
integreringen.
Skal vi unngå parallellsamfunn av
den typen vi finner i andre europeiske land må vi aldri tillate at en eneste
bydel eller nabolag får en for stor konsentrasjon av sosiale problemer eller
overlates til forslumming og forfall. Derfor
er byutvikling femte del av planen vår.
Groruddalssatsingen har vist at
potensialet i nasjonale områdeløft er stort. I en områdesatsing kan midler til
opprustning av nærmiljø og infrastruktur kombineres med sosiale tiltak som
billigere barnehager og SFO, og støtte til lokal kultur og frivillighet. Slik
oppnår vi både å gjøre hverdagen bedre for dem som bor i underpriviligerte
områder, og å gjøre disse bydelene mer attraktive også for middelklassen.
Men så lenge Sylvi Listhaug er
ansvarlig statsråd kan vi ikke forvente noen innsats for integrering i det
norske samfunnet. Verken noen tiårig ekstrainnsats for flere i jobb, eller noen
kraftfull satsing på utdanning og språkopplæring.
Sylvi Listhaug styrer mot økt
segregering, økt utenforskap og mer marginalisering. På sikt mot mer parallelle
samfunn. Det hjelper ikke hvor mye du reiser stemmen mot religiøs eller
kulturell undertrykking, hvis du ikke samtidig gir alle muligheten til språk,
arbeid og utdanning.
Utviklingen av parallellsamfunn er
ingen nødvendig følge av innvandring. Det er en følge av feilslåtte politiske
beslutninger. Sylvi Listhaug tror knallharde vilkår for varig opphold og
familiegjenforening vil hindre segregering. Men blir du bedre integrert i det
norske samfunnet av å ha livet på vent, og aldri få vite hvor framtiden din
ligger? Blir du mer motivert for å lære norsk og bidra i samfunnet hvis kone og
barn er 500 mil unna?
Men veien til bedre integrering, og
mindre forskjeller mellom «oss» og «dem», går ikke ved å behandle flyktninger
og asylsøkere på en helt annen måte enn vi ville behandlet hverandre. Å sitte
passiv på mottak, uten et godt tilbud om norskopplæring (som regjeringen har
kuttet i), uten barnehageplass for barna dine (som regjeringen ikke vil gi), i
årelang venting på et sted å bo (fordi regjeringen ikke vil endre bosettingsordningen),
gir ikke god integrering. Å måtte vente i årevis på å se din nærmeste familie
igjen skaper ikke integrering, det skaper bare håpløshet. Men, nei, for
Lysthaug og FrP, går veien til bedre integrering gjennom Europas strengeste
asylpolitikk. Dermed basta.
Hvor mange flyktninger Norge kan ta
imot, avhenger av hvor mange vi klarer å integrere på en god måte. Med Frps sosialpolitikk,
Høyres skolepolitikk og NHOs arbeidslivspolitikk vil det ikke gå særlig bra med
integreringen. Det er i grunnen logisk at enkelte på høyresiden vil stenge
grensene.
De som styrer
integreringspolitikken bruker mesteparten av tiden sin på å skape et
fiendebilde av flyktningene og minoritetsbefolkningen. Den kampen vil vi alle
tape på. Det er segregeringen som er vår fiende, og det er den vi må bekjempe.
Det er politikere som forhindrer
integrering og velferdsstaten, ble det sagt i salen i går. Kunnskapen som forskerne
har, kommer ikke frem, i det offentlige ordskiftet. Den offentlige debatten må
være faktabasert, ble det også sagt. Jeg er hjertens enig i det. I tillegg til
kunnskap, er det og viktig med at politikerne evner å overføre kunnskap til
gjennomførbare tiltak.
Jeg vil derfor runde av ved å gi
eksempler fra SVs forslag i Stortinget om 50 punkter for rask bosetting og
integrering:
·
Raskere behandling av asylsøknader
·
Barn skal passes godt på fra ankomst
·
Kompetanse hos asylsøkerne registreres og
kartlegges raskt i asylsøknadsprosessen.
·
Asylsøkere gis midlertidig arbeidstillatelse så
fort de er registrert.
·
Introduksjonsordningen gjøres mer individtilpasset
og kvalifiserende.
·
Språkopplæringen må starte raskt og i større grad kombineres med
arbeid
·
Antall timer norskopplæring i asylmottak må
økes.
·
Universiteter og høyskoler bør utvikle særlige
opplegg for raskt å kunne bistå kvalifiserte innvandrere slik at de kan bruke
sin utdanning i Norge
·
Det må lages en egen handlingsplan for
etablerervirksomhet blant innvandrere
·
Alle barn under skolealder i asylmottak må få
rett til barnehageplass.
·
Gratis kjernetid i barnehage og SFO må gjøres til
en generell ordning, slik at ordningen blir landsdekkende.
·
Arbeidet mot sosial dumping og
arbeidslivskriminalitet bør intensiveres.
Takk for meg J
[1]
Innlegg i debatten om innvandring og velferdsstaten i Rettspolitisk forenings
høstseminar, Gülay Kutal, 25/9-16. Basert "ordrett" på Audun Lysbakken sitt innlegg ”Krig
mot segregering” (2016) og Knut
Kjelstadli sitt innlegg ” Multikulturalisme og velferdsstat” (2012) samt
SVs forslag om 50 punkter om integrering i Stortinget
(2016) – som igjen er basert på SVs integreringspolitikk festet i SVs
arbeidsprogram
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar