Gruveulykken i Soma og behov for forsoning i Tyrkia

Antall døde i gruveulykken i Soma, Tyrkia er blitt 301. De pårørte i nært hold og hele Tyrkia fra TV har fulgt med redningsarbeidet i flere dager. De har etter hvert forstått at ulykken ikke var uunngåelig, at man kunne ha tatt sikkerheten på alvor og man kunne ha spart så mange menneskeliv. Folk har derfor reagert i protestaksjoner; sorg og sinne har gått parallelt og blitt større og større. 

Det er mange viktige ting å si om denne hendelsen. Først, viser det at det ikke har vært god nok arbeidssikkerhet i en av verdens mest farlige arbeidssteder, nemlig gruvearbeid. Hensynet til å tjene mest mulig, økt profitt med reduserte kostnader hos private underleverandører, har vært årsaken til gammeldags og usikker drift.

For det andre, her er det også snakk om uaktsomhet fra regjeringens side. Opposisjonen i fjor hadde faktisk fremmet forslag om å undersøke sikkerhetsforholdene i gruvene i Soma, og kommet med forslag for økt sikkerhet, men regjeringspartiet hadde nedstemt forslaget. Man fikk altså advarsel om det som ville komme, men valgte å ikke gjøre noe med det. Ikke tok faren på alvor.  De som protesterer, roper: "Soma er ikke en ulykke, det er et drap ," og det samme har også fagforeningen for elektriske ingeniører sagt. Det er nettopp forsømmelsen som ligger bak det sterke utsagnet.

Folk reagerer og protesterer mot forsømmelsene, mot utnyttelsen av arbeidere og tap av så mange menneskeliv på en meningsløs måte. Dette er selvsagt meget forståelig, men det er vanskelig å forstå responsen fra statsministeren Erdogan.

Umiddelbart etter hendelsen i sin tale, i stedet for å love å finne de ansvarlige og sørge for at noe sånt aldri ville skje igjen, i stedet for å fokusere på rettferdighet og sorg, sa han nærmest at man måtte regne med denne typen hendelser i gruvebransjen. Hans forsøk på å normalisere ulykken ved å vise til et annet eksempel, en ulykke som var skjedd i England i 1866 provoserte sterkt. Erdogan forsøkte til og med å fremstille protestene som et komplott for han og hans regjering. Hans sinte talemåte, truende retorikk hjalp ikke til noe annet enn å endre sorg til sinne etter den tragiske hendelsen.

Erdogans viktigste oppgave  bør nå være å ta tak i og implementere foreslåtte sikkerhetstiltak i alle landets gruvedrifter. Dette ville være en mager trøst til de som ønsker rettferdighet og respekt for menneskeliv. Dernest bør han akseptere og beklage feilene som er begått.  Til slutt, ville det ikke være dumt om han lagde en strategi på å gå inn i dialog med sine motstandere – både i forbindelse med denne hendelsen, men som et positivt fremskritt også i andre saker som betyr mye for landet. For landet ser ut til å ha kommet til et kritisk punkt hvor følelser fort overtar, også hos Erdogan, men dette må fortest erstattes med rasjonalitet, ro, respekt og toleranse som munner ut i en forsoning. Ellers kan vi heller bruke gruvene til å grave ned alt håp for en demokratisk og fredelig Tyrkia.