Omsorg dreier seg først og fremst om forutsigbarhet og stabilitet. Ethvert skifte i bemanning eller driftsfilosofi kan gi brudd i en helt nødvendig behandlingskontinuitet, og sette en god progresjon mange år tilbake i tid.
På tross av Oslo kommunens dyrekjøpte erfaring med Adecco-ligaen fortsetter Byrådet som om intet har skjedd. Barnevernsbarn, funksjonshemmede og eldre skal ut på anbud, uansett. Selv der KOFA – det statlige klageorgan- sier dette ikke er nødvendig. Mange enkelttilfeller vi hører om viser at kortsiktig økonomisk gevinst er det viktigste. Senest i går hørte jeg om en 15-årig anbudsutsatt jente, tung psykisk hjelpetrengende, og med selvmordsforsøk nesten hver uke. Faren forteller om en bydel som sier at om det er konflikt mellom anbudslovgivningen og helselovgivningens krav til forsvarlig helsehjelp, ja da velger bydelen anbud. Foreldrene nektes innsyn i, og medvirkning om hjelpetilbudet – slik loven krever, og må gå til Fylkesmannen, Namsretten, Helse- og sosialombudet og engasjere advokat for at bydelen skal gi jenta forsvarlig helsehjelp.
Det er ikke akseptabelt at sterkt hjelpetrengende skal måtte tvangsflyttes fra et hjelpetilbud som fungerer fordi Byrådet og bydelen rir et prinsipp om anbudsutsetting av enkeltpersoner.
(Fra SVs replikk til Venstre i budsjettdebatten.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar