Halil og andre fantastiske ungdommer fra Østkanten

 

Halil Kara, en ung gutt på 21 år, ble drept på Prinsdal i Oslo fredag. I kveld, tirsdag 14. januar 2020, klokken 17 ble det holdt minnestund for han i Søndre Nordstrand Muslimske Senter. Der ble venner og familie samlet, og det ble tatt farvel med han.

Jeg kjente ikke Halil, heller ikke familien, men sorgen med å miste en ung gutt på en så brutal måte var så stor at jeg valgte å dra til minnestunden for å minnes han og vise min støtte til familien. Jeg trodde først at jeg skulle på en ”vanlig” minnestund på en moské, men i det jeg kom ut av t-banen på Mortensrud litt før kl. 17, skjønte jeg at dette overhodet ikke ville være en vanlig minnestund. Fordi det viste seg at jeg ikke trengte å lete i Google-maps for å finne frem til senteret, jeg kunne simpelthen følge etter noe roping.

Flere hundre ungdommer hadde samlet seg rundt senteret og ropte: ”allahu akbar” (Gud er stor). Dette er en frase som blir ofte brukt av muslimer i dagligtale, når man ber, ved større hendelser eller når folk er fortvilet. Dessverre brukes det også av terorrister slik de gjorde da de stormet konsertlokalet Bataclan i Paris i 2005. Derfor, ville kanskje en uvitende forbipasserende i Mortensrud være redd i kveld, dersom han så disse ungdommene som ropte allahu ekbar.

Jeg opplevde ungdommene som fortvilet. Flere av dem jeg snakket med var fortvilet over at dette kunne skje. Både over at et slikt  drap kunne i det hele tatt skje i Oslo og at noen kunne drepe den blide, gode kameraten deres, Halil. Det virket som om de, i hvert fall noen, viste hvem gjerningsmannen var, men de ville ikke ut med det. Jeg kunne føle misnøyen og frustrasjonen, men som sagt, så lenge når vi ikke vet hva som egentlig skjedde, er det vanskelig å si noe om bakgrunnen for fortvilelsen.

Da bønnen begynte, gikk ungdommen stille inn. Når bønnen var ferdig, gikk de stille rundt kisten der Halil lå og de gikk stille ut igjen. Det var flere hundre ungdommer, så avskjeden tok ganske lang tid. Det var ikke roping mer, kun en sorgfull og respektfull stillhet. De stod hverandre nært, store, sterke gutter ga hverandre varme klem, noen gråt. Virket som om sorg over en smertefull tap, ble noe lettere å bære med en sterk følelse av felleskap.

En av dem som jeg snakket med etterpå var en 17-åring med afghansk bakgrunn. Han hadde vært i Norge kun fem år, men snakket tilnærmet perfekt norsk. Han studerte ”elektro” og ville bare skryte av de flinke lærerne og elevene i Bjørnholdt skole. Men han var bekymret for å ikke kunne få en lærlingplass. Han var allikevel optimist. Vi utvekslet telefonnummere. Han kommer til å ringe meg om sånn ca. tre år, når han har fått sin første jobb slik at jeg kan bli kunde hos ham! ”Det var synd at han ble drept, fordi jeg hørte at Halil var en veldig blid og grei gutt,” sa han. Han og de andre fant støtte hos hverandre.

Oppførselen av disse ungdommene stemte overhodet ikke med fremstillingen av muslimske ungdommer ellers. Dette var ungdommer som hadde all grunn til å være fortvilte og frustrerte, men som behersket seg og oppførte seg fantastisk. Håper flere kan oppleve disse ungdommene slik jeg har opplevd dem i kveld. Vi må gi dem den omsorgen de trenger, vi må stryke deres muligheter ved å jobbe aktivt mot diskriminering og rasisme, og gi dem de mulighetene som de har krav på som lærlingplasser. 

Kriminalitet er et stort samfunnsproblem. En ungdom som går tapt, er en ungdom for mange! Politiet må få de nødvendige midlene for å bekjempe kriminalitet og være til stede der de trengs.

Håper Politiet snarlig avklarer det som har skjedd. Og vi som samfunn må lære noe av det triste tapet til gode, snille Prinsdal-gutten, Halil.